Uttransport

AV ÅSNE HAGEN

Uttransport kan defineres som det at en person uten lovlig opphold i et land blir fjernet fra landets territorium med makt. I mediene omtales dette ofte som at noen blir kastet eller sendt ut av landet. Hjemreise, tvangsretur og  deportasjon har svært forskjellige  konnotasjoner. Hvilke ord aktørene griper til, sier dermed mye om deres standpunkt i et område som er preget av interessemotsetninger.

Språkbruk og omdømme

I forbindelse med en masteroppgave i sosiologi dybdeintervjuet jeg et utvalg ansatte i politiet som jobbet med uttransport, og analyserte deres felles strategier for å mestre den arbeidsoppgaven. Uttransport innebærer uvegerlig et element av tvang. De politiansatte skal sette i verk vedtak som hovedsakelig er fattet i tidligere ledd, uten å sette spørsmålstegn ved grunnlaget for avgjørelsene.

Samtidig som utlendingsloven skal håndheves på en effektiv måte, må politiet ivareta hensynet til sitt eget omdømme i møtet med så vel publikumsreaksjoner som dramatiske medieoppslag. Det er på denne bakgrunnen vi må forstå bruken av ordet uttransport som et strategisk valg når en omstridt praksis blir presentert for offentligheten.

Ikke nøytralt begrep

Når jeg velger politiets offisielle term – uttransport – som utgangspunkt for diskusjonen, er det fordi nettopp det ordet synes å ha vunnet terreng i politisammenheng, på bekostning av andre ord. Det dokumentet som regulerer vilkårene for uttransport internt i politiet, heter «Instruks for uttransportering av utlendinger etter vedtak truffet i medhold av utlendingslovgivningen.» I det følgende er den omtalt som Instruksen.

Samtidig blir betegnelsen uttransport gjenkjent (om ikke brukt) også av andre aktører som på en eller annen måte kommer i berøring med fenomenet: aktivister, medier og publikum. Men det valget jeg har gjort, hviler ikke på noen illusjon om at ordet uttransport er nøytralt. Tvert imot vil jeg hevde at det er like subjektivt som andre betegnelser på samme praksis.

Gufs fra fortiden

Ordet deportasjon stammer fra latin deportare, som betyr ’bære eller føre (bort)’, som i f.eks. deportasjon av politiske fanger. Det å deportere noen kan innebære at man forviser dem til et fjerntliggende sted.

Ordet tynges med andre ord av ubehagelige historiske konnotasjoner til straffekolonier i Sibir og jødeutryddelsene under annen verdenskrig. Da tyskerne deporterte de norske jødene gjennom en storstilt politiaksjon i november 1942, endte ferden i konsentrasjonsleiren Auschwitz.

I lys av dette er det forståelig at et ord som deportasjon glimrer med sitt  fravær i politiets dokumenter om uttransport. Aktivister som jobber mot uttransport, har imidlertid tilegnet seg termen og bruker den for å sette kritisk søkelys på denne praksisen og framheve det politiske i noe som ellers gjerne kan framstå som en rent teknisk prosess.

Under kampanjen mot utsendelse av afghanske flyktninger, der «Stopp deportasjonene» var et sentralt slagord, ble deportasjonsbegrepet i noen tilfeller overtatt av mediene, som i denne bildeteksten fra juni 2006: «Flere hundre deltok i demonstrasjon mot deportasjon av afghanske flyktninger i Oslo onsdag.»

Reise ut eller reise hjem?

Både utreise og hjemreise brukes løst om uttransport i ulike sammenhenger, særlig når uttransporten blir gjennomført med en viss grad av samarbeid fra den uttransportertes side. Som betegnelser på uttransport framstår begge uttrykkene som eufemismer.

Utreise framfor uttransport betoner at den som saken gjelder, er subjekt i situasjonen snarere enn objekt for det som skjer. Om dette er et utslag av deskriptiv eller normativ språkbruk fra politiets side, er vanskelig å si. Men det er tydelig at tanken om frivillighet på dette området ofte brukes om noe som like gjerne kan oppfattes som resignasjon: «Med ‘frivillig utreise’ menes at utlendingen innretter seg etter vedtaket og kontakter politiet for å få ordnet det praktiske rundt reisen», heter det i Instruksen.

Hjemreise utlegges i ordboka som ’reise til hjemmet, hjemstedet, hjemlandet’. Ordet hjemreise markerer dermed en forestilling om opphavslandet til en person som et autentisk og egentlig hjemland, uavhengig av hvor knyttet han eller hun måtte være til Norge. Det samme kan spores i et ord som repatriere – å returnere noen til patria, fedrelandet: ’å sende (flyktninger, deporterte o.l.) tilbake til hjemlandet (og gi dem borgerretten igjen)’. I praksis kan det være vanskelig av flere grunner, og for mange av dem som repatrieres, vil det angivelige hjemlandet ikke lenger føles som hjemme. Noen har tapt kontakter og nettverk etter mange års fravær og kan få problemer med landets myndigheter. En rekke land nekter dessuten å ta tilbake statsborgere som tidligere har forlatt landet, for eksempel av politiske årsaker.

Fronter ikke tvang

Tvangsretur, tvungen retur, tvangsreturnering og lignende betegnelser opptrer fra tid til annen i den offisielle språkbruken hos politiet: «Med ‘tvangsmessig utreise’ menes at utlendingen ikke har innrettet seg etter vedtaket, eller trolig ikke vil gjøre det, slik at pågripelse eller andre tvangsmidler må benyttes i forbindelse med effektuering av vedtaket.»

Noen av de politiansatte som jeg intervjuet, syntes uttrykk som tvungen retur var dekkende for arbeidsoppgaven, og hadde derfor ikke noen innvendinger mot å bruke dem. Inntrykket mitt er likevel at disse betegnelsene sjelden brukes utad. De er i stor grad spesifikke for konteksten. Ord som tvangsretur brukes ikke i medienes dekning av uttransport, er ikke innarbeidet i språket hos et bredere publikum og gjør seg i liten grad gjeldende i den offentlige samtalen.

Det spesielle med disse betegnelsene er at de ikke underslår tvangselementet i uttransport, og det er nærliggende å tro at det er årsaken til at de sjelden blir brukt fra offisielt hold overfor opinionen.

Strategisk bruk av uttransport

I offisiell politisammenheng er altså uttransport den framherskende betegnelsen. Flere politiansatte i utvalget mitt forkortet det ganske enkelt til transport, et trekk som også forekommer i Instruksen: «Med ‘transportfører’ menes leder av transporten.» Det har en prosedural klang som leder oppmerksomheten bort fra at det er mennesker som blir transportert.

I allmennspråket har betegnelsen uttransport  konnotasjoner til frakt, samlebånd, logistikk og håndtering av materielle objekter. Talende i så måte er det at ordboka definerer uttransport som ’transport ut av et område’ og henter eksempelet fra skogbruk: uttransport av tømmer på skogsbilvei.

Språket er et minefelt når det skal settes navn på fenomener der ulike interesser støter sammen. De konfliktene som oppstår ved omstridte uttransporter, viser hvordan håndhevingen av utlendingsloven har konsekvenser som vi ikke alltid ønsker å bli konfrontert med. Strategisk balansegang overfor en politisk svingende opinion kan være en årsak til å velge begreper med nøytralt, upersonlig og tilslørende preg heller enn politiserte, kritiske og problemorienterte begreper.

Om det skulle bli bred enighet i offentligheten om å kalle uttransport for deportasjon, er det mye som står på spill. En slik dreining går ikke bare ut over anseelsen til politiet og deres arbeid med uttransport, men kan også undergrave Norges bilde av seg selv som humanitær stormakt. Det er neppe tilfeldig at tvangsretur ikke er en del av det foretrukne vokabularet fra offisielt hold når uttransport står på dagsordenen.

-- Åsne Hagen har mastergrad i sosiologi.