Språket i Beowulf – gammelengelsk

Hvilken skjebne fikk den gammelengelske kulturblomstring? En av de oversettelser fra latin som kong Alfred utvirket, innledes med et brev fra kongen til en av hans biskoper. Dette brev kaster et interessant lys over nettopp dette spørsmålet. Alfred skriver:

Jeg har ofte tenkt på hvilke lærde menn som tidligere fantes i England – både geistlige og verdslige – og hvilke lykkelige tider det da var i England […] hvor ivrige medlemmene av den geistlige stand var i lærdom og kunnskap […] hvordan man fra utlandet søkte visdom og lærdom her i landet […] og hvordan vi i dag må søke slikt utenlands dersom vi vil ha det. Så fullstendig var lærdommen forfalt i England at det bare var meget få på denne siden av Humber som kunne […] oversette et brev fra latin til engelsk, og jeg tror ikke det var mange nord for Humber heller. Ja, så få var de at jeg ikke kan komme på en eneste én sør for Themsen da jeg kom på tronen.

Flere interessante slutninger kan trekkes på grunnlag av Alfreds brev. For det første er det ingen overdrivelse at folk fra andre land søkte «visdom og lærdom» i England. Det beste – men på ingen måte eneste – eksempelet her er munken Alcuin, som virket ved katedralskolen i York. Det var fremfor alt denne skolen som hadde videreført lærdomstradisjonen fra Bedas Nordhumbria. I 782 ble Alcuin, som levde fra ca. 735 til 804, kalt til Karl den stores hoff for å stå i spissen for det kulturarbeid Karl satte i gang, og som gjerne går under betegnelsen «den karolingiske renessanse». Kanskje for første gang i Europas historie gikk det her en kulturell impuls fra nordvest til sydøst. Dernest forteller Alfreds brev om et katastrofalt kulturelt forfall i England. En av årsakene – formodentlig hovedårsaken – til dette forfall ligger mer eller mindre i dagen, nemlig vikingenes herjinger. Bare 11 år etter Alcuins kallelse ble klosteret ved Lindisfarne plyndret, og året etter avla vikingene selveste Jarrow et besøk. Siden økte herjingene både i antall og intensitet. For det tredje skisserer Alfreds brev bakgrunnen for det store oversettelsesprosjekt han satte i gang. Han sier senere i brevet (litt fritt oversatt) at «noen bøker – de som det er mest nødvendig for alle menn å kjenne – bør oversettes til et språk vi alle kan». Fra en skandinavisk synsvinkel kan det være interessant å notere at kong Alfreds oversettelsesprosjekt – som altså var sterkt medvirkende til at England fikk sin skriftstandard så tidlig – på sett og vis kom som en indirekte følge av vikingtoktene England.

Likhet med andre germanske språk

Hva slags språk var da gammelengelsk? Som allerede nevnt var angelsakserne germanere; gammelengelsk tilhører altså den germanske gren av den indoeuropeiske språkfamilie. Til samme hovedgren hører også norsk, dansk, svensk, tysk og nederlandsk, for å nevne de viktigste. Det innebærer bl.a. at det er sterke likhetspunkter mellom gammelengelsk og gammelnorsk (norrønt)

– både i ordforråd og i bøyningssystem og for så vidt også i syntaks. Noen få eksempler vil illustrere:

1 Ordforrådet

En lang rekke gammelengelske ord er identiske med tilsvarende norske: hand, hus, lang, song, sorg(full), ut.

Mange er lett gjenkjennelige ut fra tilsvarende norske: fæder, cnyttan (knytte), oferwinnan, þusend, weg.

I en rekke tilfelle har gammelengelsk én bestemt lyd som regelmessig tilsvarer en annen (helt bestemt) lyd i norsk. Et eksempel: Hvor gammelengelsk hadde en lang a, hadde norrønt diftongen ei (som er bevart i nynorsk til denne dag): an : ein, ban : bein, rap: reip, stan : stein, wat : veit.

2 Bøyningssystemet

Substantivene bøyes i gammelengelsk (g.eng.) på en måte som minner sterkt om norrønt (norr.), og for så vidt også moderne tysk. Se rammen lenger nede.

3 Syntaks

Det kan ha noe for seg å gjengi en kort, sammenhengende tekst for å vise slektskapet mellom gammelengelsk og andre germanske språk også på det syntaktiske område. I en av sine oversettelser fra latin skyter kong Alfred inn en beretning som hålogalendingen Ottar hadde fortalt ham da Ottar besøkte kongen mot slutten av 800-årene. Her heter det:

Ohthere sæde his hlaforde, Ælfrede cyninge, þæt he ealra Norðmonna norþmest bude […] He sæde þæt he æt sumum cirre wolde fandian hu longe þæt land norþryhte læge, oþþe hwæðer ænig mon be norðan þæm westenne bude. þa for he norþryhte be þæm lande: let him ealne weg þæt weste land on ðæt steorbord, ond þa widsæ on ðæt bæcbord þrie dagas.

Som (i en litt ordrett oversettelse) betyr: Ottar sa til sin herre, kong Alfred, at han bodde lengst nord av alle nordmenn […] Han sa at han ved en anledning ønsket å finne ut hvor langt rett mot nord landet strakte seg, eller om noe menneske bodde nordenfor den øde strekning. Så fór han rett nordover langs landet. Han hadde hele tiden ubebodd land på styrbord side og åpent hav på babord i tre dager.

Det er lett å se likhetspunkter her med andre germanske språk. Den første setningen er påfallende lik den tilsvarende setning på moderne tysk. Dativendelsen -e er bevart i Ælfrede cyninge, og verbet i den avhengige leddsetningen (bisetningen), bude, kommer til slutt. Likeledes læge (som for øvrig er en konjunktivform) i neste linje. Ellers er ordstillingen i store trekk den samme som vi ville bruke i moderne norsk.

Gjensidig språkforståelse?

Siden gammelengelsk og norrønt er så nær beslektet som de er, reiser seg naturlig spørsmålet om angelsakserne og vikingene kunne forstå hverandres språk. I vurderingen av dette spørsmålet er det visse historiske fakta som det kan være nyttig å holde fast ved. Hva var den språklige situasjon på De britiske øyer i det aktuelle tidsrom? (I det følgende skal jeg se bort fra det forhold at i deler av øyriket ble det talt – og i en viss grad også skrevet – keltisk.) Vikingene begynte altså sine ferder til De britiske øyer mot slutten av 700-tallet. I førstningen var det bare tale om enkeltstående herjetokter – sommertokter. Men fra midten av 800-tallet ble disse avløst av en storstilt erobring som førte til at store deler av Øst- og Nord-England kom under skandinavisk herredømme (Danelagen). Kong Alfred greide å stanse vikingene og inngikk en fredsavtale med dem. Men hundre år senere kom den tredje invasjonen (hvor bl.a. Olav Tryggvason deltok). Denne tredje invasjonsbølge endte med at engelskmennene i 1016 anerkjente den danske kongen Knut den mektige som sin konge.

Språksituasjonen på De britiske øyer

Det er med disse historiske begivenhetene som bakgrunn vi må betrakte den språklige situasjonen på De britiske øyer. I store deler av landet – særlig i nord og øst – ble det talt norrønt av et stort antall skandinaviske bosettere – og det i ganske lang tid. På Orknøyene og Shetland levde denne variant av norrønt i minst 500 år. Vi vet ikke hvor mange skandinaver det var som slo seg ned i vest. Men det forhold at det finnes hundrevis av skandinaviske stedsnavn i England, viser at de må ha vært meget tallrike. I grevskapene Yorkshire og Lincolnshire vrimler det av stedsnavn av skandinavisk opprinnelse. I enkelte distrikter regner man med at så mange som 75 % av stedsnavnene er av skandinavisk opphav. Samtidig fortsatte jo den engelske befolkning å tale gammelengelsk. De to språkene eksisterte altså side ved side. I ganske stor utstrekning har det foregått inngifte mellom de to folkegruppene. En rekke mennesker – f.eks. barn i slike familier – må ha vært tospråklige. Det betyr for det første at mulighetene for import av lånord i høy grad var til stede (engelsk overtok da også en lang rekke skandinaviske ord), og for det annet betyr det at folk i de to språkgruppene hadde god anledning til å bli kjent med hverandres språk. Når man så tar i betrakting at de to språkene var nær beslektet, er det rimelig å anta at de to folkegruppene et godt stykke på vei kunne forstå hverandre. I den forbindelse skal man huske på at forståelse mellom personer som taler nærbeslektede språk, ikke er et spørsmål om intet eller alt. Det vil som regel være tale om grader av forståelse. Det er vanskelig å tenke seg annet en at en viking som hørte setningen Ohthere sæde his hlaforde, Ælfrede cyninge, þæt he ealra Norðmonna norþmest bude, ville forstå den umiddelbart. Vi vet riktignok ikke alt vi skulle ønske å vite om forholdet mellom skrift og tale i gammelengelsk tid, men så stort har formodentlig samsvaret mellom de to vært at meningen ville bli grepet uten vanskelighet. Hvorvidt den samme viking også ville ha forstått resten av teksten ovenfor – for ikke å snakke om resten av Ottars beretning – er mindre opplagt.

Når det var så tett kontakt mellom gammelengelsktalende og norrønttalende som tilfellet var, er det også rimelig å anta at det ikke ville gå lenge før f.eks. en norrønttalende oppdaget de systematiske forskjellene mellom de to språk(varianter) – for eksempel at engelskmannen sa ban, stan, ham hvor han selv sa bein, stein og heim – hvilket selvsagt ville lette forståelsen.

En rimelig konklusjon på våre overveielser om dette spørsmål må da bli at et godt stykke på vei har de to språk(varianter) vært gjensidig forståelige. Hvor stor grad av forståelighet som hersket, er et langt vanskeligere spørsmål. Kanskje kunne vi forsiktigvis antyde at forholdet kan ha vært om lag som når en jyde i dag møter en sogning?

-- Arthur O. Sandved er professor emeritus i engelsk språk ved Universitetet i Oslo. Han har skrevet bøker og artikler om eldre og moderne engelsk språk og har oversatt eller gjendiktet flere verk fra eldre engelsk litteratur.