Skal vi la norsk være en ulempe – i Norge?

AV BRIT MÆHLUM

Spørsmålet i tittelen er retorisk ment. Jeg mener selvsagt ikke at vi skal la norsk språk komme i en slik stilling at det framstår som en ulempe i det norske samfunnet. Men det er altså nettopp det som er i ferd med å skje i visse sammenhenger. I økende grad kan en faktisk oppleve at å bruke norsk i Norge ikke bare framstår som utilstrekkelig, men at det i visse situasjoner nærmest blir oppfattet som noe mindreverdig, ja, som en skavank, når personer eller institusjoner opererer som overveiende norskspråklige. Jeg snakker her først og fremst om tilstanden i næringslivet og akademia. Nettopp på disse to samfunnsområdene kan en observere hvordan ulike former for «incitamenter» har resultert i en åpenbar nedvurdering av norsk språk og en tilsvarende oppvurdering av aktiviteter som foregår på ikke-norsk, i denne sammenhengen stort sett ensbetydende med engelsk.

Jeg vil forsøke å gi en prinsipiell beskrivelse av de kreftene som har ført oss opp i denne ulykksalige situasjonen.

Tilstandsrapport

Både næringslivet og akademia synes å være preget av diglossiliknende tilstander: På den ene siden har en et høyspråk (engelsk) som er den foretrukne varieteten i autoritative og prestisjefulle sammenhenger, et språk som nærmest i seg selv gir status og faglig anseelse. Og på den andre siden har en et lavspråk (norsk), som først og fremst blir knyttet til mer uformelle og hverdagslige kontekster; et språk som mange dermed oppfatter som lite velegnet dersom en vil signalisere autoritet, seriøsitet og faglig tyngde. Selv om det norske samfunnet som helhet ikke på noen måte er diglossisk, er det liten tvil om at språksituasjonen i den akademiske verden – og trolig også i store deler av næringslivet – best kan karakteriseres som diglossiliknende.

Den posisjonen som engelsk har oppnådd i Norge, bekymrer mange. Noen er bekymret for det språklige mangfoldet i verden og konstaterer f.eks. hvordan tidligere verdensspråk som tysk og fransk mer eller mindre er utradert som vitenskapsspråk i Norge. Andre er mest bekymret for de mer prinsipielle sidene ved statusfallet til et nasjonalspråk som norsk og ser konturene av at norsk ikke lenger fungerer som et fullverdig samfunnsbærende språk. For mange ligger likevel den største bekymringen i hva det betyr for den faglige virksomheten til mange av oss når vi skal tenke, erkjenne og formidle på et språk som vi ikke nødvendigvis er så godt bevandret uti. En tysk kollega sa for noen år siden at «German professors sound like babies when they speak English». Eller for å sitere Bernt Hagtvets omtale av nordmenns kaudervelskengelsk: «Good that we have oil to fall back on» (Aftenposten 1.10.2007). Fenomenet «BSE» – Bad Simple English – er dessverre et langt større problem i næringslivet og akademia enn de fleste er villige til å innse.

Hva gjør vi for å motvirke disse tendensene? Slik jeg ser det, er det særlig to grunnholdninger som her utmerker seg. Det gjelder både på «grasrotnivået» og på mer overordnete institusjonelle nivå, enten det er i departement, Forskningsråd eller ledersjikt på universitetet eller i næringslivet. Én holdning, som nok også er temmelig utbredt blant «folk flest», er å tenke at «Engelsken er utvilsomt kommet for å bli, så dette er det umulig å gjøre noe med. For øvrig er det jo helt naturlig at utviklingen går i en slik retning – med ett stort språk i verden». Ifølge denne skjebnestyrte logikken er det dermed overmåte viktig å «ikke bli stående igjen på perrongen når toget går», eller aller helst være så «proaktiv» at en hopper på toget i god tid før det går. En spør ikke om når, eller aller minst hvor toget går, og definitivt ikke om det i det hele tatt går noe tog.

Ifølge den andre grunnholdningen er det nok mulig å foreta seg noe med utviklingen, en utvikling som blir betraktet som klart urovekkende. Men følelsen av å være prisgitt en slags «omstendighetenes diktatur» er likevel så lammende at det først og fremst er avmakten som får rå – ispedd noen halvhjertete forsøk på å dekke over de mest foruroligende effektene av engelskdominansen. For eksempel er et av de viktigste tiltakene som blir lansert for å dempe effekten av at over 80 % av norske doktoravhandlinger blir skrevet på engelsk, å foreslå at sammendraget bakerst i avhandlinga skal være på norsk. En stiller ikke det fundamentale spørsmålet om det er en udiskutabel fordel for enhver doktorgradskandidat at det kanskje største og viktigste arbeidet i en forskers liv skal utføres på et språk som han eller hun bare har en høyst middelmådig kompetanse i.

En tredje og mer aktiv holdning vil med andre ord være å forsøke å endre noen av forutsetningene for denne tiltakende diglossiliknende tilstanden. Men for overhodet å kunne lykkes med det må vi først erkjenne hva slags krefter vi står overfor. Først med kunnskap om dem kan vi ha forhåpninger om å gjøre noe gjennomgripende.

Det følgende er dermed en kortfattet beskrivelse av hva slags krefter som fremmer det engelske språkets posisjon. Dette er en nokså sammensatt historie, og det vil nødvendigvis måtte bli de store og prinsipielle linjene som vektlegges her.

Krefter som fremmer engelsken

En teoretisk forutsetning for argumentasjonen videre er hvordan de kreftene det her er snakk om, bygger på at vi knytter bestemte egenskaper eller verdier til bruken av et språk. Det er rett og slett snakk om hvilke goder en forventer at bruk av engelsk vil føre med seg – sosialt, kulturelt, økonomisk, og framfor alt symbolsk.

Det ideologiske

Det overordnete perspektivet er knyttet til begrepet «imperialisme». Termen blir normalt brukt når et samfunn, gjerne en statsdannelse, står i en slik stilling at det er i stand til å dominere andre samfunn – økonomisk, politisk, kulturelt, vitenskapelig. En form for imperialisme som ofte ligger «innbakt» i disse andre imperialismeformene, er den lingvistiske imperialismen. Dette begrepet kan defineres slik:

Det fenomenet at bevisstheten og livet til brukerne av et visst språk er så dominert av et annet språk at de til slutt tror at de skal og bør bruke bare dette fremmede språket når det dreier seg om de mer avanserte områder av livet – slik som utdanning, filosofi, litteratur etc. […] Den lingvistiske imperialismen klarer på en subtil måte å fordreie både bevisstheten, holdningene og aspirasjonene til selv de mest ærverdige og bevisste i et samfunn og slik forhindre dem fra å erkjenne og sette pris på potensialet i sitt eget språk. (Oversatt etter Ansre, G. (1979): «Four rationalisations for maintaining European languages in education in Africa». I African Languages 5/2, 10–17).

Den formen for imperialisme som står som den mest framherskende globalt i dag, er de bevegelsene som går under navnet «globalisering». Det blir stadig klarere for de fleste at globaliseringen nærmest i sitt vesen har med makt og dominans å gjøre. Her er det én part som dominerer, mens de andre er de dominerte. Og i det aller meste av globaliseringsteori har USA og en USA-dominert markedslogikk en særskilt posisjon i det globale hierarkiet. Dette er selvsagt en vesentlig bakgrunn for at nettopp engelsk, eller rettere sagt angloamerikansk, har oppnådd en suveren stilling i det globale språkhierarkiet.

Det som først og fremst kjennetegner globaliseringskreftene, er den nære tilknytningen til markeder, kapital og profitt. Men effektene av globaliseringen berører ikke bare økonomi i snever forstand. Tvert imot er globalisering og den globale vareproduksjonen noe som har kapasitet til å påvirke de aller fleste områder av livsverdenen vår, både når det gjelder holdninger, livsstil, interesser, spisevaner, klær og utseende. Det er framfor alt denne evnen til å framstå som allestedsnærværende som har bidratt til at globalisering har en snedig evne til å fortone seg som en naturgitt realitet, og dermed som noe vi ikke har mulighet til å gjøre noe med.

Det samfunnsmessige

Hvordan kommer så dette til uttrykk på et samfunnsnivå? Hvilke fordeler venter en at bruk av engelsk skal føre med seg økonomisk, sosialt og kulturelt, sammenliknet med f.eks. et nasjonalspråk som norsk? Essensen her kan sammenfattes på følgende vis: «[…] Engelsk har blitt språket for makt og prestisje i mange land og fungerer slik som en viktig døråpner til sosiale og økonomiske framskritt». (Pennycook, A (1994): The Cultural Politics of English as an International Language.) Myten om det ubegrensete og evige framskritt er en framtredende forestilling i vår moderne, vestlige sivilisasjon. Og nettopp i denne overbevisningen ligger noen av de grunnleggende betingelsene for engelskens ekspanderende kraft: Økonomisk vekst er en av de fremste målestokkene på framgang og framskritt, og bruk av engelsk blir altså betraktet som et av de ypperste virkemidlene for å oppnå denne veksten.

Slik har engelsk i økende grad utviklet seg til både et instrument for og et symbol på alt det som forbindes med nettopp framskritt og utvikling. Og her kommer det jeg anser som selve kronargumentet i denne logikken: Sammenliknet med de gevinstene som engelsk slik forventes å føre med seg, vil bruk av et nasjonalspråk som norsk tendere til å bli forbundet med fundamentalt motsatte verdier. Norsk vil rett og slett kunne bli oppfattet som et hinder i realiseringen av «Framskrittet». I denne tankegangen vil bruk av norsk først og fremst signalisere bakstreverskhet, manglende framdrift, tradisjonalisme, utidig nasjonalisme, eller, som enkelte liker å uttrykke det, at en «blir stående igjen på perrongen når toget går».

Individnivået

Men det er på individnivået disse forestillingene i siste instans kommer til uttrykk, gjennom hver enkelt persons språkvalg. Valg av språk har ofte instrumentelle beveggrunner, altså antatt nytteverdi og praktisk nødvendighet. Motsetningen blir omtalt som integrative beveggrunner, som mer går på ønsket om å bli innlemmet i og identifisert med et bestemt sosialt fellesskap. Men når noen i akademia eller næringsliv skal velge mellom norsk og engelsk, er det åpenbart hvordan disse to dimensjonene i praksis glir over i hverandre.

Dette har Inger-Lise Schwab vist svært tydelig i en undersøkelse fra 2004, der studieobjektene var studenter ved et privat økonomisk institutt som fulgte et engelskspråklig masterprogram i «Business Administration». (Schwab, I.L.: «Det nye forretningsspråket – eller pynteengelsk? Språklig sosialisering blant mastergradsstudenter i økonomi». I Språk i kunnskapssamfunnet. Engelsk – elitenes nye latin?) På den ene side viser undersøkelsen hvor effektivt studentene mener det er å bruke engelsk som fagspråk. Med engelsk trenger en ikke å bry seg om annet enn å «formidle poenget», som de uttrykker det. Samtidig viser studien hvordan disse studentene også betrakter engelsk som et middel for å bli tatt seriøst som fagpersoner, og at de gjennom å bruke engelsk har tilegnet seg bransjens «stammespråk». Bruk av engelsk representerer med andre ord en viktig symbolsk kapital for studentene, en måte for dem å signalisere en bestemt prestisjefull gruppetilhørighet på. En av dem sier da også rett ut: «Jeg tror engelsk generelt sett er forbundet med noe status. Som i min bedrift, når jeg forteller at jeg gjør alt på engelsk, virker det som om jeg har en viktigere jobb.»

Min konklusjon er at den symbolske funksjonen ved engelsk i mange tilfeller er langt mer framtredende enn de reelle kommunikative behovene. Samtidig er disse aspektene så sammenvevde og delvis overlappende at det ofte er vanskelig å peke på hvilke drivkrefter som er mest virksomme.

Nettopp fordi mange faktisk tror at engelsk dekker noen virkelige kommunikasjonsbehov, kan det en gang bli sant.

-- Brit Mæhlum er professor ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap ved NTNU. Artikkelen i dette bladet bygger på et foredrag hun holdt på Språkdagen 2007.