«Polfarernorsk»

AV EINAR LUNDEBY

I den mangfoldige og forvirrede språksituasjon som Norge har hatt de siste 150 år, har det også opptrådt skribenter som har gitt en god dag i normene, og gått sine egne veier med ortografien og morfologien. Bjørnson var vel den første.

Bjørnson først

«Jeg respekterer intet Grammatik-Norsk, jeg bruger Bryst-Norsk,» var det Bjørnson svarte da han ble kritisert for sin språkbruk. Med «Bryst-Norsk» mente han nok de språklige uttrykkene som «kom fra hjertet», dvs. de som meldte seg spontant når han skulle feste tanker til papiret. Det var som regel norske ord og former, og de hørte ikke hjemme i det danske skriftspråket som den gang også var Norges. Hans holdning til rettskrivningsreglene er typisk for ham. Han var i all sin ferd en individualist som gikk sine egne veier. I fortellingen «Arne» fra 1858 går han så langt med norske trekk at språket ligner mye på moderne bokmål.

Polfarerne

Blant andre nordmenn som har opptrådt på lignende måte overfor skriftspråket, ligger det nærmest å nevne Fridtjof Nansen og Roald Amundsen. De to polfarerne var individualister i like høy grad som Bjørnson og skapte seg hver sin egen språkform. Svein Nestor har kalt deres eksperimenter «polfarernorsk». De var sterke, sjølrådige personligheter som ville bestemme helt alene over sine handlinger – til og med når det gjaldt noe så «smått» som stavemåten av et ord! Tenk bare på hvordan Nansen legger i vei over Grønland på ski i en tid da kommunikasjon med omverdenen fra innlandsisen var umulig! Eller hvordan Amundsen utruster en ekspedisjon til Nordpolen, og så underveis uten å rådføre seg med noen gjør helomvending og drar til Sydpolen!

Grunnholdningen var hos begge at de ville skrive som de snakket. Men likevel er det forskjell. Nansen går etter prinsipper og har et mål, nemlig å fremme norskhet i skrift. Amundsens avvik er usystematiske forsøk på å følge sin egen uttale når han skrev.

Nansen går f.eks. inn for de norske diftongene: «Og er diftonger så simple? Vakre er de og norske er de. Men ben og sten for bein og stein er håpløst unorsk.» Og han skriver ll og nn for ld og nd. Han vil ha vekk «de falske d’er». «De er snyltedyr som har listet seg inn gjennom dansken. Og snyltedyr skal man ikke holle på.» Han skriver altså holle, gjelle, kullen, lannegrense, unner.

Nansen var sterkt opptatt av å nærme de to skriftspråka i landet til hverandre; han fryktet at språksplittelsen kunne bli en «sprengkile» i nasjonen, «en folkegift», og ville motarbeide dette. Han slipper derfor til ord fra landsmål som framifrå, gauk, hug, høve, kverving. Han var også opptatt av språkets

funksjonalitet. Idealet var «med den minst mulige lyd [å] uttrykke det mest mulige innhold». Derfor kutter han bort «det overflødige», særlig i lange ord; han skriver f.eks. nærmelse for «tilnærming», overdåd for «overdådighet» og samsmelting for «sammensmelting».

Amundsen skriver lenge etter den offisielle normen, men fra omkring 1913 fører han inn stavemåter som jei og mei, jei blir nøtt til, og gradvis går han i de følgende år over til delvis lydrett stavemåte. I 1919 finner vi f.eks. i et brev uttrykk som «en særdeles krafti norgåenne strøm som senere bøier a å føller Frams drift», «Alt sennes hjem å overlater jei det til Det geografiske institut i Bergen, a hvilket jei vet, di sell ær medlem». Som eksempel på hans ortografi når den er fullt utviklet, siterer vi her et kort brev til Nansen:

5.9.1925

Jærtli tak får Deres brev a 22. f.m. såm jei fantt igår ve min jemkåmst. A dette fårstår jei, at Di nå ær bortreist, men skal jei dærfår få låv å ringe Dem åp. Jei tilskriver hr. G. Aleksander.

Hva for avvik gjelder det?

Liksom Nansen stryker Amundsen «stumme» bokstaver: krafti, ærbødie, jærtli, a (for av), ve, føller. Når bokstaven o står for å-lyd, skriver han å: dærfår, låv, åp, og lyden æ gjengir han med æ også når gjeldende rettskrivning har e: ær, dærfår. – Det er karakteristisk at syntaksen ikke er innbefattet i hans «modernisering» av språket. Han tillater seg til og med å bruke den gammeldagse og-inversjonen som på hans tid bare forekom i kansellistil og snaut nok der: «men skal jei få låv til ...», «Alt sennes hjem å overlater jei det... ». Likeså gammeldags og unorsk er bruken av hvilken: «a hvilken jei vet Di sell ær medlem». Dette viser at Amundsen ikke hadde som siktemål å skrive folkelig eller å gjøre skriftspråket mer norsk Han har bare hatt øye for kløften mellom tale og skrift og trodd at det ville bli lettere å skrive (og lese?) hvis det ble bedre samsvar her. Han har ikke hatt tilstrekkelig kjennskap til grammatikk eller stillære til å kunne foreta noen systematisk fornorsking.

Virkningen av den individuelle ortografi

Et spørsmål som melder seg, er dette: Har disse individualistenes rettskrivningseksperimenter hatt noen betydning for den offisielle rettskrivningen? Svært liten. Nansens deltaking i språkdebatten betydde kanskje noe for rettskrivningsreformen i 1917; hans agitasjon for tilnærming mellom skriftspråka kan ha gitt medlemmene i rettskrivningskomiteen mot til å gå lenger i «radikal» lei enn de ellers ville gjort – tatt i betraktning hvor sterk Nansens autoritet var på den tida. Ellers har polfarernes manipulasjoner med språket vært uten betydning for den offentlige normen.

Derimot må sikkert den private rettskrivningen ha betydd mye for dem sjøl. De hadde lært de gjeldende ortografiske reglene på skolen, og det enkleste ville vært å følge dem. Men de gjør det ikke. Hvorfor? Det krever ekstra tid og møye «å skrive som en snakker» – en må i mange tilfeller tenke over hvordan lydene skal gjengis. Kanskje har Wergeland gitt et svar på spørsmålet i dette utsagnet: «For norske Forfattere av nogen Særegenhed og især for Digterne er det paa engang en Nødvendighed og hans Hang til Frihed, som driver ham til at nærme sig det Sprog som Folket taler.»

Men en går som regel ikke ustraffet mot samfunnets regler og konvensjoner. En taper noe også ved å sette seg ut over den ortografiske normen: leselighet. Voksne mennesker leser som regel ikke bokstav for bokstav, de oppfatter hele ord på en gang. Med en fast ortografi blir de vant til hele ordbilder, dermed går lesingen mye raskere enn for en nybegynner som må legge sammen bokstavene til ord. Men hvis enkelte ord får et annet utseende enn det leseren er vant til, må han se på hver enkelt bokstav for å identifisere ordet. Dersom mange ord får et annet utseende enn vanlig, sinker det lesingen vesentlig. Kanskje finner leseren det så besværlig at han legger teksten vekk!

Flere avvikere

Det er ikke bare polfarerne og Bjørnson i norsk litteratur som har gått sine egne veier i ortografien. Forfatteren Hans Jæger (1854–1910) levde som bohem og foraktet det borgerlige samfunn med dets konvensjoner og forskrifter. Han skrev omkring århundreskiftet tre romaner der han forsøkte å skrive i samsvar med sin egen tale, dvs. datidens «dannede dagligtale» i Kristiania. På nynorsk side finner vi også skribenter som bryter med den fastsatte norm. Olaus Fjørtoft (1844–78) var en slik. Han skrev på landsmål, men følte Aasens norm som en tvangstrøye, og hevdet at enhver forfatter måtte få skrive på en måte som svarte til hans dialekt. Olav Duun (l876–1939) er en annen. Hans landsmål er sterkt preget av hans trønderdialekt; han nøyer seg ikke med tilfeldige innslag, men utvikler en egen norm for stavingen.

Den norske bakgrunnen

Hvorfor er det så mange forfattere med avvikende, personlig ortografi i Norge? Jeg har nevnt at «avvikerne» var utpreget individualistiske. Det må ha gitt dem en følelse av befrielse når de kastet av seg de bånd som offisiell rettskrivning la på dem. Nordmennene blir gjerne karakterisert som individualister, og det er et ganske solid grunnlag for det. Fra vår nyeste historie er det jo velkjent at det norske folk to ganger har avslått å bli medlem av EU, et medlemskap som de fleste folk i Europa har tatt imot med glede eller strever for å oppnå. At det norske folkelynnet er blitt slik, blir gjerne forklart med naturforholdene og den spredte bosetningen som er en følge av disse forhold. En svensk skribent, Karl Petander, har skrevet om dette i boka «Nordisk gemenskap» (Stockholm 1940): «bönderna i Norge [–] ha i vissa fjälldalar ej sällan i obruten led suttit på sina gårdar genom århundraden. Och de ha suttit där som små kungar, som fritt och obundet fått gestalta sin livsgärning utan att mycket besväras eller störas av ett mera omfattande samarbetes krav och reglar. Så ha de vant sig att blott gå sin egen väg och att ohämmat låta egna vanor och det egna väsendet fritt göra sig gällande. [–] Att just en dylik på arv grundad individualism skall bli istånd att i lyckliga fall i Norge skapa utpräglade temperament och personligheter är förklarligt.» Den hjelp-deg-sjøl-holdningen som Petander her har påvist og forklart, har nok levd videre også i andre samfunnslag enn bøndene.

Sannsynligvis ligger imidlertid noe av grunnen til den personlige ortografien i Norge også i de spesielle språkforholdene i landet. Brytningen mellom norsk tale og dansk skrift har pågått helt siden 1830-åra, og norske forfattere har hele tida vært fristet til å blande norske elementer inn i sitt skriftlige uttrykk. Noen av dem har altså sluppet seg mer fri enn andre, og satt sitt individuelle preg på hele uttrykksmåten.

-- Einar Lundeby er professor emeritus og var i mange år professor i nordisk
språkvitenskap ved Universitetet i Oslo.