Leder: Hva gjør vi med sidemålet?

«Valgfri skriftlig sidemålsopplæring vil være et brudd med norsk språkpolitikk, og forsøk med fritak kan på sikt få svært alvorlige følger for likestillingen mellom bokmål og nynorsk,» skrev Språkrådet i et brev til utdanningsminister Trond Giske i september i fjor. Bakgrunnen for brevet var forslaget i Oslo bystyre om forsøk med valgfri skriftlig sidemålsundervisning i videregående skole, et forslag som på ny har ført til debatt om sidemålet i skolen. Og vi følger opp debatten i dette nummeret av Språknytt, der sidemålsundervisninga er hovedtemaet.

Dette er på ingen måte et nytt debatt-tema. Det har dukket opp med jevne mellomrom siden den obligatoriske sidemålsstilen ble innført i 1907. Og Kjell Lars Berge har kanskje rett når han sier «at det ikke er noen norskfaglig disiplin der avstanden mellom formuleringsarenaenes idealistiske retorikk og festtaler på den ene sida og virkelighetsarenaens grå hverdagsprosa på den andre er så tydelig som i ordningen med obligatorisk sidemål.» Mye har vært sagt om sidemålets betydning, men forbausende lite har vært gjort av mer forskningsbaserte forsøk på å forbedre elevenes skrivekompetanse i sidemålet. Og hittil har det – som Tormod Stauri peker på – faktisk ikke eksistert noe tilbud om sidemålsopplæring i allmennlærerutdanninga. Derfor bør både forsøk på å styrke elevenes skrivekompetanse i skolen og tiltak for å styrke lærernes kunnskap på dette området hilses med glede, men ikke såkalte «forsøk» av den typen Oslo bystyre la opp til, og som i realiteten ville innebære ei svekking av sidemålet.

Det er først og fremst nynorsk som sidemål som er gjort til et problem. Og det gjelder likevel ikke primært det å lære nynorsk som en egen skriftspråksnorm, men den manglende forståelsen av nynorsk som del av vår felles språklige virkelighet eller – slik Gunnar Skirbekk uttrykker det – som del av en felles tradisjon som hele nasjonen forpakter. Å skape større forståelse og dermed endre holdninger er ingen enkel oppgave. Men et viktig skritt på veien for å lykkes med sidemålsundervisninga er nok å synliggjøre og bruke nynorsk i hverdagen slik Benthe Kolberg Jansson gjør i sine skoleklasser i Østfold, og som Knut Åge Teigen gjør på Ringstabekk skole i Bærum. Og kanskje kan det også hjelpe å sløyfe betegnelsene hovedmål og sidemål, som både Leif Rune Hausvik og Tormod Stauri er inne på. For betegnelsene kan lett gi feil signaler både for lærere og elever, og de tilslører også det faktum at i begge tilfeller dreier det seg om vårt felles norske språk.

Kjell Ivar Vannebo