Ikke lenger hovedformer og sideformer i bokmål?

AV LARS ANDERS KULBRANDSTAD

I 1996 bad bokmålsseksjonen i Språkrådet fagnemnda om å gjennomgå bokmålsnormalen med tanke på å ta bort former som har vært tillatt i lengre tid, men som i liten grad er blitt tatt i bruk av dem som skriver bokmål. Fagnemnda har nå hatt dette som sak på hvert møte i vel to år og har gjort en rekke vedtak. Vedtakene er å betrakte som foreløpige, for til høsten skal nemnda se på hele saksfeltet under ett før saken legges fram for avgjørelse på neste rådsmøte (januar–februar 2000). Med forbehold om at det kan skje endringer under den avsluttende nemndbehandlingen, trekker jeg her fram noen eksempler på hva fagnemnda vil foreslå for rådet.

Forslag fra fagnemnda

Mange av de formene som nemnda vil ta ut av bokmålsnormalen, er i dag sideformer – det vil si former som er tillatt i den vide rettskrivinga, men ikke i læreboknormalen. En god del vedtak gjelder likevel former med hovedformstatus. Slik er det med preteritumsformer av sterke verb av typen braut, fauk og skaut og over 400 mer eller mindre enkeltstående former, blant andre adverbium, allmuge, bjølle, glas, gymnasium, høgre, kjerke, kursus, skor (fl.) og tal. Blant sideformer som vil forsvinne fra normalen dersom nemnda får medhold i rådet, har vi de infinitivene som nå kan ende på -a innenfor systemet med kløyvd infinitiv: [baka], [tala], [væra] o.l. Videre dreier det seg om ubestemt form flertall hankjønn av typen [feierer], [lærerer] og [talerer], adjektivformer med dobbeltkonsonant etter diftong av typen [breitt] og [flautt] og ca. 60 enkeltformer, blant andre [berr], [fekk], [frå], [haust], [ho], [hvems], [korfor], [måndag], [åffer], [skau] og [såg].

I forbindelse med behandlingen av dette saksområdet har fagnemnda også vedtatt å foreslå at et ganske stort antall former som til nå har vært sideformer, gjøres om til hovedformer. Det gjelder for det første preteritumsformene ba, dro, ga og sto, som nemnda vil jamstille med bad, drog, gav og stod. Videre er det snakk om de få intetkjønnsorda som nå har -ene som klammeform i bestemt form flertall: [barnene], [beinene], [beistene], [(av)holene], [kolene], [krøtterne], [nautene] og [seglene]. Her vil fagnemda innføre full valgfrihet mellom endelse på -a og -ene, som er hovedregelen for nøytrum. Siden 1981 har drøyt 900 substantiv hatt -a som hovedform i bestemt form entall og [-en] som sideform. Blant disse er det en del frekvente ord som bru, brygge, bukt, dynge, flis, grøft, hore, hytte, jente, kjerring, kone, ku, myr, rumpe og øy. De fleste er likevel ord som sjelden eller aldri brukes i bokmålstekster, for eksempel avgjerdsle, beine og kveis. Fagnemnda er kommet til at den vil foreslå at det blir valgfritt med -a eller -en i alle disse orda også i læreboknormalen. Det vil si at nemnda går inn for at det i alle substantiv som kan ha a-ending i bestemt form entall, også er tillatt med en-ending.

Former som barnene, beinene, kolene, kuen, kjerringen og rumpen er svært sjeldne i dagens bokmål. Når fagnemnda vil åpne for slike former også i lærebøker og i statstjenesten, går det sånn sett mot oppdraget fra rådet om å redusere tallet på lite brukte former i bokmålsnormalen. For å forstå forslaget må vi derfor betrakte det i en annen sammenheng:

Synet på sideformer

Som vi så ovenfor, er mange av formene som fagnemnda vurderer som så lite brukte at de kan gå ut av normalen, i dag sideformer. Og formene det er snakk om, utgjør en så stor del av den totale massen av sideformer at det ville være relativt få slike former igjen – i alle fall hvis vi ser bort fra substantivene med [-en] som sideform. Det reiste seg derfor et spørsmål om det i det hele tatt var grunn til å opprettholde et skille mellom hovedformer og sideformer i bokmålsrettskrivinga. Under årets rådsmøte var dette spørsmålet satt opp som sak på seksjonsmøtet for bokmål. I et innledningsforedrag som jeg holdt på dette møtet, konkluderte jeg med at skillet mellom de to formkategoriene ikke lenger har noen praktisk funksjon i bokmål, og at det derfor kan oppheves på den måten at den reviderte bokmålsnormalen lages slik at alle former kan brukes uten den type begrensning som sideformsstatusen innebærer. Bokmålsseksjonen sluttet seg enstemmig til dette synet. Dersom dette også blir utfallet når hele framlegget til revisjon av rettskrivingsnormalen for bokmål blir behandlet på neste års rådsmøte og deretter i departementet – kanskje også i Stortinget, vil det innebære at et trekk som har preget offisiell norsk rettskriving i det meste av dette hundreåret, vil bli borte fra den kommende bokmålsnormalen.

Opprinnelige og senere funksjoner

Sondringen mellom hovedformer og sideformer går tilbake til begynnelsen av dette århundret. Den ble først innført i nynorsk, mens bokmål fikk skillet i 1917. Det systemet vi nå har med hovedformer – eneformer eller jamstilte former – og klammeformer, skriver seg fra 1938-reformen. Dette systemet har altså gitt oss et skille mellom den brede normalen – rettskrivinga – som omfatter alle tillatte former, både hovedformer og sideformer, og den smale normalen –læreboknormalen – som bare omfatter hovedformene.

Det er klart at systemet med hovedformer og sideformer til å begynne med ble betraktet som en midlertidig løsning. Kategorien sideformer ble opprettet som et slags venterom for ord og former som enten var på veg inn i hovedrettskrivinga eller på veg ut av den (Omdal og Vikør 1996:46). Men som vi vet, ble venterommet et temmelig permanent oppholdssted i mange tilfeller.

Skillet mellom de to formtypene ble utviklet som et instrument i et reformprosjekt som hadde som mål å føre de to norske målformene sammen i et felles skriftspråk. Prosjektet ble senere oppgitt, i alle fall som offisielt språkpolitisk prosjekt drevet fram av landets myndigheter. Når reforminstrumentet likevel ble stående, var det fordi det ble tillagt og også i praksis fikk andre funksjoner enn den opprinnelige. Dette gjelder i særlig grad for nynorsk, men også til en viss grad for bokmål. Jeg mener det dreier seg om disse funksjonene:

1. Hovedformene har tjent som en riksnormal, mens sideformene har skapt rom for regionale varianter av skriftspråket.
2. Hovedformene har dannet en slags voksennormal, mens sideformene har sikret skoleelever et slingringsmonn underveis mot denne normalen: De har i en viss utstrekning kunnet skrive i overensstemmelse med dialekten uten å få feil.
3. Skillet har hatt en stilistisk funksjon på den måten at hovedformene har vært den nøytrale sakprosaens former, mens sideformene har gitt muligheter for leksikalsk, ortografisk og morfologisk utfoldelse i andre sjangrer.
4. Hovedformene har ivaretatt hver av målformenes egenart, mens sideformene har legitimert en skriftspråkspraksis i grenselandet mellom de to målformene.

Som sagt mener jeg at det først og fremst er i nynorsk at skillet mellom hovedformer og sideformer har hatt disse funksjonene, men de har likevel gjort seg noe gjeldende i bokmål også.

I dag mener jeg systemet med de to formkategoriene nærmest er tømt for funksjoner i denne målforma, blant annet fordi valgfriheten blant hovedformene er så stor at læreboknormalen er kommet til å romme det aller meste av den skriftspråklige praksisen i bokmål. Dessuten har nye metodiske tilnærminger i rettskrivingsopplæringa i skolen ført til at det pedagogiske argumentet for sideformene er blitt svekket: Lærerne er mer tilbakeholdne med rødblyanten overfor yngre elever nå enn før, og lar gjerne stave- og bøyingsmåter som ikke er hjemlet i rettskrivinga, stå urettet i elevtekstene inntil de mener elevene – ut fra individuell vurdering – er modne for å bli rettet etter normalen. Dette er forhold som har bidratt til å gjøre sideformene i bokmål perifere. Det viser seg blant annet i at de er lite kjent. Alle norsklærere vet dette av erfaring, og i det senere har vi fått forskning som bekrefter at det er slik (se f.eks. Omdal og Vikør 1996:165䪞).

De endringene i bokmålsnormalen som fagnemnda nå foreslår, vil språkbrukerne flest ikke legge merke til på annen måte enn at det blir enklere å finne fram i ordlister og ordbøker. Brorparten av formene som fagnemnda vil ta ut, er som nevnt lite frekvente. På enkelte punkter har endringsforslagene likevel konsekvenser som kan sies å være motsatte: En del former som utvilsomt kvalifiserer for karakteristikken «lite brukte», vil ikke bare bli beholdt i normalen, men til og med få en mer framtredende plass enn tidligere.

«Kunstige» former

I enhver rettskriving vil det være ord- og bøyingsformer som figurerer i normalen fordi de følger av et system, og ikke fordi de samsvarer med utbredt språkbruk. Slike former har vi sjølsagt også i dagens bokmålsrettskriving. En del av formene er slike som er innført for å gjøre det mulig å stave og bøye ord ut fra de vanlige mønstrene i forholdet mellom tale og skrift i språket vårt. De såkalt norvagiserte skrivemåtene for importord fra engelsk er eksempler på dette (breikdans, gaid, skvåsj o.l.) Språknormererne håper at slike former etter hvert skal bli tatt i bruk og fortrenge systemstridige former som nå råder grunnen. Men det finnes også former som står i normalen enda normererne verken ønsker eller regner med at de vil bli brukt.

Blant de over 900 sideformene på [-en] i bestemt form entall av substantiv i den någjeldende normalen er det mange av dette slaget, for eksempel [budeien], [mjølken], [snørren] og [øyen]. Når slike former er med i normalen, skyldes det at en ved rettskrivingsreformen for bokmål i 1981 av språkpolitiske grunner bestemte seg for å «grovnormere» den gruppa som de aktuelle orda tilhører, framfor å gå inn på en detaljert vurdering av hvilke ord som burde få obligatorisk -a, og hvilke som burde få [-a] som hovedform og [-en] som sideform.

Under arbeidet med den forestående bokmålsreformen har det vært ymtet frampå om at en denne gangen burde gjennomføre en slik detaljvurdering. Både i fagnemnda og i bokmålsseksjonen i rådet er det kommet motforestillinger mot dette, og resultatet er blitt at bokmålsmedlemmene av fagnemnda enstemmig går inn for at det i alle de berørte orda blir full valgfrihet mellom -a og -en. Hovedbegrunnelsen er at bokmål i dag skrives ut fra svært varierende språkfølelse når det gjelder hva som er mulig eller naturlig bøyingsmåte i skrift for mange av av orda det her er tale om. Slik er det for eksempel med ord som brygge, bygd, bru, fele, flis, harpe, hore, hytte og myr. Her vil nok et flertall mene at a-ending er det eneste gangbare, men for en del er bøying med -en fullt mulig eller til og med å foretrekke i noen av orda eller i alle. I en slik situasjon finner fagnemnda at det er best å avstå fra å påby a-ending i visse av orda og åpne for valg mellom -a og -en i de andre. I stedet vil nemnda altså gi valgfrihet for hele gruppa. Prisen for dette er at rettskrivingsnormalen stadig vil romme en rekke former som språkbrukerne ganske unisont vil synes er kunstige – og nå endatil ikke bare som sideformer, men som prinsipielt likestilte former.

Sideformene går, systemet består?

Dersom rådet til neste år vedtar de forslagene fra fagnemnda til endring av bokmålsnormalen som jeg her har gitt eksempler på, vil bokmålet ikke lenger ha noen sideformer. Dette behøver likevel ikke bety at systemet med hovedformer og sideformer blir fjernet. Det blir først aktuelt hvis rådet gjør direkte vedtak om å avskaffe det og høyere beslutningsorganer gir sitt samtykke. Alternativet med å ta bort de nåværende sideformene uten å oppheve systemet med to formkategorier kan være å foretrekke – ikke bare fordi den trolig vil gjøre behandlingsprosessen enklere ved at saken da kan avgjøres i departementet og ikke må til Stortinget, men også fordi det kan være språkpolitisk ønskelig å beholde et normeringsinstrument som en riktignok ikke vil benytte i den nærmeste framtid, men som det kan bli aktuelt å ta i bruk igjen senere. Styret i Språkrådet har nylig gått inn for denne løsningen.

Litteratur

• Omdal, Helge og Lars Vikør: Språknormer i Norge. Normeringsproblematikk i bokmål og nynorsk. Landslaget for norskundervisning (LNU) og Cappelen Akademisk Forlag a.s. 1996.

-- Lars Anders Kulbrandstad er førsteamanuensis ved Høgskolen i Hedmark.