Mer om sisten

AV SVERRE KLOUMAN

Etter min artikkel Om å leke sisten i forrige nummer av Språknytt har jeg fått en del reaksjoner fra lesere som oppgir andre navn på leken enn dem jeg nevnte. Jeg takker for det. Det viktigste bidraget kommer fra Thor G. Norås i Stavanger, som har sendt meg sin artikkel Tikken - du har 'ann! Barneleken Tikkens geografi i Norge (Publisert i Jærmuseets årbok for 1993). Norås har stått for en landsomfattende spørreundersøkelse som har vært foretatt blant barneskoleelever i 4.- og 5.-klasse. Undersøkelsen avslører at det er over 60 forskjellige navn i bruk for denne leken.

Norås deler Norge i tre hoveddeler: Østlandet og Nord-Norge er i hovedsak sisten-land, Trøndelag og deler av Møre og Romsdal vesentlig sura-land, og kystområdet fra Møre til og med Grimstad er for det meste tikken-land. Men det er ganske store lommer i alle de tre områdene hvor andre betegnelser forekommer. Oslo og omegn har har'n, store deler av Vestlandet har pikken med variantene piggen, pikkjen, pekken og prikken, og i Nord-Norge er det lommer med pikkar og pegen (Troms). Etter dette må pegen, som jeg nevnte fra Tromsø, anses som en variant av pikken. Men pikkeleisten er ikke registrert, så det navnet ser ut til å ha gått tapt blant den unge generasjon.

Av navnet sisten ble det registrert følgende varianter: sisa, sis'en, sisk, sissa, sissen, sist, sista, sist borti, sist narre, sist nær. Det trønderske sura opptrer i følgende forkledninger: sur, sure, sur'n og syra. Varianter av tikken er: tiggen, tikjen, tikkjast, tikkjen og Lillesand-tikk.

Noen steder har avledninger av kakke: kakken, kaggen, kakkjen og kanskje også kogg, koggen, køgg, køggen, kågg og katkjen. (Ivar Grønningsæter fra Norddal, indre Sunnmøre, sier at man der kalte leken koggjen). Andre går ut fra ta: tadd, tadden, taker'n, tat, tatt, tatt'n, ta ti'n, ta tinn, ta tinn siste. (Morten Storseth, Trondheim, sier at på Heimdal i 60-årene sa man tadd'n.)

Andre interessante navn er kabot og kabert, som forekommer i Arendal og Tvedestrand. Det kan være forvanskninger av kaputt (nederlandsk kapot). Kjøda treffes også rundt Arendal og er vanskelig å tolke. Lat og laten er registrert i Møre og Romsdal, foruten i Nordland (Bindal). Palla forekommer fra Moss til Ås (Takk til Erik Wickstrøm for bekreftelse av palla i Moss i 60-årene). Pant er bare oppgitt i Aukra (Møre og Romsdal), tuppa bare i Borre i Vestfold. Søta rapporteres kun fra Alstad skole i Bodø. Værg, som vel må være en variant av varg, nevnes av Malm skole i Nord-Trøndelag. Bjønn, som jeg hadde registrert i Bø i Vesterålen, kommer ikke frem i undersøkelsen og må kanskje anses som foreldet. Det gjenstår nok en del forskning for å få brakt på det rene hva som egentlig ligger i de forskjellige navnene.

Rolf Klaudiussen fra Eidkjosen i Troms har vært inne på tanken om pegen, som brukes i Troms, kan være en norsk utgave av engelsk pagan, som står for 'hedning'. Han tar utgangspunkt i hva jeg sa i min artikkel om at kanskje denne leken opprinnelig kunne være avledet av den jødiske skikken å overføre synder til en syndebukk. Pegen/pagan kunne da gi en ny mening til leken. Det er en logisk tanke, for en naturlig norsk uttale av engelsk pagan ville være nettopp pegen. Men hvis sammenhengen skulle være slik, måtte engelsk også ha vært brukt for 'sisten'. Det foreligger ikke noe bevis for dette. Det viser seg at de aller fleste navn på leken er sprunget ut av ord for 'berøring', 'klapp' eller 'slag' som gis 'den siste' (varianter av pikke, tikke, kakke, ta og sist.) Fra Nederland har jeg fått brev fra Willem Ouwerkerk, som korrigerer min oversettelse av tikkertje. Det betyr ikke 'lite slag' (som heter tiktje), men 'tikkeren' (egentlig 'den lille tikkeren'), dvs. han som gir slaget. Og krijgertje ville han oversette med 'jeg skal få deg' (ikke 'du får den'). Han sier også at tikkertje (ikke krijgertje) er den vanlige betegnelsen på leken i dag i Nederland.

-- Sverre Klouman er cand.philol. og har tidligere arbeidet som førsteamanuensis i engelsk ved Krigsskolen.