Temmelig søkt, eller slående sammentreff?

AV SVEIN NESTOR

Når vi skal lære et fremmed språk, er det selvsagt fornuftig å ta utgangspunkt i det vi allerede kan. Dersom det nye språket er i nær slekt med ett vi kjenner fra før, er det mulig å komme ganske langt på den veien. Men galt av sted kan en også komme, som vi skal se her.

På islandsk fins det et verb sækja, som en skulle anta betydde «søke», for det må opplagt opprinnelig være det samme ordet som vårt ord søke, selv om islendingene skriver æ der vi skriver ø. Når det på islandsk for eksempel står hann sækir bókina, er det fristende å oversette det med «han søker (etter) boka», men det skal være «han henter boka».

Vi kan vel si at vårt ord søke betyr «lete etter» i denne sammenhengen. Det betegner altså en handling, og den går ut på å forsøke å finne noe. Men islendingene har lagt mest vekt på resultatet av søkinga, nemlig det å finne noe, og dessuten ta det med seg.

Lete og finne

Vi har brukt de to verbene lete og finne for å forklare hva søke og sækja betyr her. På islandsk heter de leita og finna, så det er helt uproblematisk. Men finna kan også bety «å møte» på islandsk, og det tilsvarende substantivet, fundur, betyr nettopp «et møte». Slik er det også på færøysk, der formene er identiske med de islandske.

Nå kan en på islandsk også bruke verbet mæta, som er det samme som vårt verb møte – islandsk æ mot norsk ø igjen – i denne betydningen, men det vanligste ordet for «møte» er hitta. Dette verbet kjenner vi igjen fra svensk, der det ikke betyr «møte», som på islandsk og færøysk, men «finne». Hitte med den samme betydningen som på svensk står også i norske ordbøker, men Norsk riksmålsordbok har nok rett når den karakteriserer verbet som «dialektalt» eller «litterært». Likevel har det ikke forsvunnet helt fra dagligtalen, for ifølge ordboka kan det bare hete hittebarn og hittegods, ikke finnebarn og finnegods. Derimot kan det bare hete finnelønn og finnested, ikke hittelønn og hittested.

Handling og resultat

I en norrøn saga står det et sted hann drepr á dyrr. Ved første øyekast kunne en kanskje tro at dette betyr «han dreper dyr», men det riktige er «han banker på døra». Dette virker litt merkelig, for i vårt språk betegner drepe en drastisk handling, mens det å banke på døra er dagligdags. Men det er nok det samme verbet vi har å gjøre med her likevel. Den opprinnelige betydningen har trolig vært «slå», altså en handling, men dersom en slår hardt nok og lenge nok, kan det bli et resultat av det, nemlig at en dreper noen. I dag betyr drepe bare «ta livet av» i vårt språk, og vi kan godt snakke om å drepe noen med gift, men den primære betydningen har vært «slå (i hjel)», bokstavelig talt.

Drepe og treffe

Verbet treffe betyr «møte», men også «ramme», på norsk. Han traff mannen betyr enten «han møtte mannen» eller «han rammet mannen». Treffe har vi lånt fra tysk, men det som kanskje er overraskende, er at treffe opprinnelig er det samme ordet som drepe.

Vi må igjen ta utgangspunkt i urbetydningen av drepe, som var «slå». Den som slår, kan altså komme til å slå i hjel, og dermed er vi framme ved den moderne norske betydningen av dette ordet. Men det kan også hende at han bare rammer, eller med et annet ord, bare treffer, som er den tyske betydningen.

Dette med de temmelig ulike betydningene av drepe og treffe er vel ikke så vanskelig å begripe dersom en bare tenker etter. Men stemmer det virkelig at drepe og treffe opprinnelig er det samme ordet? Likheten mellom dem er jo ikke akkurat slående. Men vi kan for eksempel sammenligne drepe og dråpe med de tilsvarende tyske ordene treffen og Tropfen, og da ser vi at dr- på norsk svarer til tr- på tysk, så det stemmer nok at drepe og treffe egentlig er det samme verbet.

Det verbet som betyr «treffe», i betydningen «ramme», heter to hit på engelsk, og det er historisk sett det samme ordet som betyr «finne» på svensk og «møte» på islandsk og færøysk. Hit betyr også «slå», f.eks. he hit me on the head, og «komme på, råke, treffe, finne», f.eks. he hit the right answer. Dette verbet lånte engelskmennene fra norrønt i vikingtida.

-- Svein Nestor er førstekonsulent i Norsk språkråd.