Engelske importord i norsk

AV GISLE ANDERSEN

Det er velkjent at engelske ord forekommer i mange sammenhenger i norsk. Vi kan grovt sett skille mellom to typer forekomster: ord som betegner ting eller fenomener som det fra før ikke finnes noe norsk ord for, som podcasting, smoothie eller kiteboard, og ord der det fra før finnes norske alternativer, som  boots (støvler), oppbacking (støtte) og loser (taper).

Den første kategorien omfatter som oftest nyvinninger, f.eks. innen kultur og teknologi, altså tilfeller der språkbrukere bruker et engelsk ord for et kulturelt eller fagspesifikt begrep, og der brukeren ikke har et etablert norsk begrepsapparat å forholde seg til.

Den andre kategorien må skyldes andre faktorer. Hvis man i næringslivet f.eks. velger å utlyse en stilling som project manager i stedet for prosjektleder, kan bruken av en engelsk stillingsbetegnelse skyldes prestisjehensyn eller et ønske om å fremstå som spesielt internasjonalt orientert. I mer allmenn språkbruk kan det å bruke engelsk avspeile et ønske om å være språklig nyskapende eller å markere at man tilhører en bestemt gruppe og vise at man er – unnskyld uttrykket – hipp og trendy, språklig. Det kan godt tenkes at ungdommers hyppige bruk av engelske ord kan tilskrives slike sosiologiske motivasjonsfaktorer, selv om det også i denne gruppen brukes mange engelske importord som hører til den første kategorien, slik som musikkgenrene house, dance, trash, metal osv.

I språkvitenskap og leksikografi betegner termen anglisisme et engelsk importord mens neologisme betegner et nytt ord i språket. Ordtilfang av engelsk opprinnelse har svært lang tradisjon i norsk, og mange av ordene er så innarbeidet at vi sjelden tenker på dem som engelske, slike som gjeng, kjeks og klubb. I forskningsprosjektet Nyere anglisismer i norsk (NaNo) er målet å gjøre rede for importord av nyere dato, og derfor blir ikke disse veletablerte anglisismene tatt opp der. Arbeidet bygger på Norsk aviskorpus (http:// avis.uib.no), som er samlet inn ved Avdeling for kultur, språk og informasjonsteknologi (Aksis) ved Universitetet i Bergen. I aviskorpusprosjektet bygges det opp en svært omfattende tekstdatabase og en orddatabase som danner et godt utgangspunkt for studier av importord og anglisismer. Jeg vil vise noe av det som forekommer av nyere engelske importord, og alle eksemplene er hentet fra aviskorpuset. Jeg vil beskrive både ordtilfang og de vanligste orddanningsprosesser som karakteriserer engelske ord i norskspråklige sammenhenger.

Hva slags ord importeres?

Bruken av engelske ord er omfattende, og det kan være vanskelig å danne seg et helhetlig bilde av tilfanget av engelske ord i dette materialet og i norsk generelt. En stor del av importordene er hentet fra kulturelle områder der påvirkningen fra angloamerikansk kultur er sterk, som musikk (heavylåter, indieartistene, fusionjazz, fuzzgitarriff, liveartist), sport/idrett (innebandy, kiteboard, semigreen, fourballkamp, seedinglista), film/TV/underholding (filmaudition, location, gangsterthriller, gameshowvert) og mat/drikke (smoothie, bagel, fusionrestaurant). Mange importord representerer fagterminologi innenfor et bestemt område, som datateknologi (online, hardware, joystickmus, dotcomboble), økonomi/næringsliv (controller, hedgefond, lobbyist, callsenter, franchisehotell), reiseliv/turisme (booking, sightseeing) og kosmetikk (foundationkrem, lipgloss, fragrance). Men det finnes også svært mange importord som ikke er knyttet til noe bestemt faglig eller kulturelt område, men som rett og slett representerer allment vokabular, som babyboom, joine, kitsch, gadget, shortlistet, happening og shotsglass.

Som listen antyder, er ordtilfanget rikt på substantiver, men de andre ordklassene er også representert, som adjektivene funky, catchy og hipp og verbene chille, kite, maile, date og rule. Det er også verdt å merke seg at engelske importord også omfatter ord og uttrykk som ikke nødvendigvis passer inn i de tradisjonelle ordklassene, men som i moderne lingvistisk terminologi kalles diskursmarkører.

[1]     Yess! Endelig noe jævlig fet norsk rap.
[2]     Tilfeldig? Nope. Tom & Ed fikser greiene fra første stund.
[3]     Naturlig, yeah right. Hvorfor har de så den lille outfit
[4]     Get a life, sier bare jeg, sier Kvitnes til VG.

Eksemplene viser at Yes! (ofte stavet Yess!) kan brukes som et understrekende (emfatisk) uttrykk for at man er fornøyd med noe, mens Nope har en mer nøytral valør, og omtrent samme funksjon som norsk nei. Yeah right er en ikke uvanlig ironimarkør, mens Get a life er et uttrykk for (mild) frustrasjon over noens handlinger eller væremåte. Slike sosialt og holdningsmessig viktige uttrykk kalles diskursmarkører eller samtalepartikler i moderne lingvistisk terminologi (interjeksjoner i mer tradisjonell grammatisk terminologi), og eksemplene viser at engelsk er kildespråk til flere slike uttrykk.

Cap eller caps, eller skyggelue?

Et kjennetegn ved importord er at de som regel er underlagt de samme prinsipper for bøyning og artikkelbruk som norske ord. For å ta substantiver så importeres en engelsk stamme, som date, stammen tar norske bøyningsendelser, og dermed dannes former som en date – daten – flere dater – alle datene, som alle forekommer i aviskorpuset. Men det er også en stor grad av variasjon når det gjelder bøyningsmorfologi. Det er ikke uvanlig at en engelsk flertallsform importeres parallelt med den engelske stammen:

[5]     Politiet har gjort viktige funn på stedet, blant annet en mørk cap og flere sigarettsneiper.
[6]     Spears skal ha vært kledd i jeans og en caps under seremonien.
[7]     Nelson Mandela entret scenen, vinket med capen og roste byen.
[8]     Først var Nils Johan Semb så sint på Kjetil Rekdal at han kastet capsen i bakken.

Eksemplene viser at to alternative former, cap og caps, danner grunnlag for norske bøyningsformer i ubestemt [11–12] og bestemt [13–14] form entall. Det kan hete en cap – capen eller en caps – capsen. I prosessen har den engelske s-en altså mistet sin opprinnelige flertallsbetydning. Men flertallsformen caps brukes også med flertallsbetydning uten norsk endelse, og dermed finnes det tre alternative former i ubestemt form flertall, slik henholdsvis. eksempel [9], [10] og [11] viser.

[9]     … en hærskare av ansatte i lik firmauniform og morsomme caps.
[10]   Vi ga bort alt i fra capser til landslagsdrakter.
[11]   Diesel-sko, Dieselklokker, T-skjorter og shortser, caper og luer, alle med merket Diesel på.

I bestemt form flertall brukes ikke formen caps alene.

[12]   Guttene brydde seg ikke om å maskere seg, men dro capsene og luene godt ned i øynene.
[13]   Dermed måtte VM-arrangørene sende en bil til Gardermoen ens ærend for å hente capene som kom med fly fra Tyskland.

Det finnes med andre ord konkurrerende former – med og uten den semantisk sett overflødige (redundante) flertalls-s-en fra engelsk – i alle delene av bøyningsmønsteret for slike substantiver. Det ser ut til at denne typen morfologisk variasjon først og fremst forekommer i enstavingsord som ender på konsonant, slik som cap(s), fan(s), pin(s), tight(s), shot(s) og boot(s). Samtidig finnes der en rekke enstavingssubstantiver, som babe og date, hvor den overflødige s-en ikke forekommer i entall; det kan altså hete baben men ikke babesen.

En annen observasjon er at visse ord har en sterk tendens til å ta endelsen -a i bestemt form flertall; både kidsa og kidsene forekommer, men den første formen er langt den vanligste. Et annet interessant poeng når det gjelder kid, er for øvrig at ordet kun forekommer i flertall på norsk.

Adjektiver er også gjenstand for en viss morfologisk variasjon. Mens vanlige norske adjektiver har samsvarsbøyning med -t i nøytrum og -e i bestemt form eller flertall, så gjelder ikke dette for engelske adjektiver som live eller crazy. Det heter dermed en ruvende crazy romandebut og den mest crazy videoinnspillingen jeg har vært med på, og det var helt crazy tilstander. Eksemplene er i tråd med det som står i Norsk referansegramatikk om at engelske adjektiver som ender på -y, ikke har samsvarsbøyning. Men hvis vi ser på adjektivene trendy, sexy, corny, sporty og fancy i vårt materiale, finner vi at samtlige har -e i bestemt form og i flertall. Her er det imidlertid mye upløyd morfologisk mark, og NANo-prosjektet har som mål å undersøke betingelsene for denne variasjonen.

Når det gjelder importerte verb som å rule, er det vanligst at de følger bøyningsmønsteret til det norske verbet kaste. Det heter dermed Det var på syttitallet Steely Dan rulet i preteritum, og da hadde de rulet hele verden i perfektum. Men at det forekommer variasjon også her, viser eksemplet Denne låta rulte da den kom. Formene med -a forekommer også: På 80-tallet var det rosa som rula.

Det er foreløpig for tidlig å trekke klare konklusjoner om morfologiske bøyningsmønstre, men prosjektet tar mål av seg å studere dem i detalj. Norsk aviskorpus inneholder datert materiale fra hver eneste dag over en tiårsperiode, og det gjør oss i stand til å studere denne utviklingen over tid og dermed følge f.eks. kampen mellom cap og caps på direkten, så å si. Så langt viser det seg at s-formene utgjør ca. 80–90 prosent av bruken (av alternativene caps/cap), og at dette tallet er nokså stabilt over hele den tiårsperioden som materialet representerer.

Orddanningsprosesser

Engelske importord utgjør også grunnlagsmateriale for nye norske ord i ulike orddanningsprosesser. Den vanligste formen for nyorddanning er sammensetning, altså at et nytt ord er satt sammen av selvstendige ord. Engelskbaserte sammensetninger kan være importerte i sin helhet, slik som acidjazz eller heavyrock, eller de kan bestå av ett eller flere engelske sammensetningsledd, som acidjazzbølgen, babefaktor eller østkantplayboy.

Konversjon er en annen nokså vanlig orddanningsprosess hvor anglisismer inngår, og betegner at en ordstamme brukes i en ny ordklasse uten tillegg av avledningsmorfem. Vanlige eksempler på dette er danning av verb fra substantiver, som chat ---> å chatte, mail ---> å maile, og til og med på grunnlag av navn, som i Google ---> å google. Videre kan slike verb igjen danne grunnlag for substantiver, som å chatte ---> en chatter (person som chatter).

Avledning er en tredje form for nyorddanning og består i at et ord brukes i en ny ordklasse ved hjelp av avledningsmorfem, f.eks. suffiksene -skap, -het og -else. Avledning ser ut til å være langt mindre vanlig enn sammensetning og konversjon i vårt materiale, men noen eksempler finnes, slik som cool ---> coolhet og det åpenbart produktive -aktig, som i fictionaktig.

Norvagisering

Enkelte nyord blir norvagisert, det vil si at de får en skrivemåte som samsvarer bedre med norske uttaleregler enn med den opprinnelige engelske skrivemåten, som gaid for guide og sørvis for service. Språkrådet har vedtatt en del norvagiserte skrivemåter som alternativer til de fremdeles tillatte engelske skrivemåtene. Det er i tråd med den norske språkpolitiske tradisjonen at det skal være godt samsvar mellom skrift og tale. Det kan selvsagt ta noen tid før norvagiserte former får fotfeste, og i det materialet som vi har undersøkt, er det fremdeles mye vanligere å bruke den engelsk varianten av både guide og service. Men samtidig utkonkurrerer de norvagiserte formene de engelske i ord som hipp (hip) og streit (straight). Det er imidlertid viktig å merke seg at vi kun har studert avisspråket, og her vil stavemåten være preget av avisenes interne bestemmelser om språkbruk. Det kan òg tenkes at norvagiseringen har fått bedre fotfeste på andre områder der skriftspråket brukes.

Begrepet norvagisering brukes oftest i forbindelse med Språkrådets normeringssaker, men norvagisering forekommer også som en selvstendig prosess ved at språkbrukere selv tar i bruk ny skrivemåte for importord. Materialet viser at adjektivet døll oftest er norvagisert, og sjeldnere skrives dull. Formene døll/dølt, øgli, kreisi og jønk er alle eksempler på norvagiseringer som ikke er blant de skrivemåter som Språkrådet har foreslått. Det finnes med andre ord en ikke ubetydelig motivasjon for denne ortografiske tilpasningen blant språkbrukerne selv.

I avisspråket har norvagiseringer også en tendens til å forekomme i metaspråklige sammenhenger, der man diskuterer foreslåtte normeringer; jf. Jeg synes også at beiken og køpp ser rart ut. Det er også verdt å merke seg at delvis norvagisering kan forekomme, som i jønkfood, som er sammensatt av et norvagisert og et ikke-norvagisert sammensetningsledd.

Er norske alternativer et alternativ?

Bruken av engelske ord i norsk kan vekke reaksjoner hos mange, og ofte vil det være ønskelig å forsøke å finne norske alternativer til importordet i form av avløserord. Det finnes mange eksempler på gode avløserord, som nakkesleng i stedet for whiplash. Det er ikke min hensikt å fremme et bestemt syn i denne debatten, men det er klart at å velge engelske ord hvor det finnes klare norske alternativer, ofte kan virke lite gjennomtenkt. Når næringslivet velger å snakke om accounting i stedet for regnskap, manager i stedet for leder eller controller i stedet for regnskapsleder, kan det synes både unødvendig og pretensiøst, og det er all grunn til å anbefale fornorskning. Videre er det gode grunner til å fremme bruken av norsk terminologi på fagområder som står i fare for å lide domenetap, noe Språkrådets rapport Norsk i hundre! (Språkrådet, 2005) sterkt fremhever. Dette er det viktigste tiltaket for å sørge for at det er mulig å kommunisere og undervise på norsk innenfor alle fagområder.

Men et poeng som ikke må overses i denne sammenhengen, er at det ikke alltid er uproblematisk å erstatte anglisismer med et norsk alternativ. Når det gjelder det allmenne ordforrådet, finnes det tilfeller hvor norske avløserord ikke nødvendigvis vil være den beste løsningen.

[22]   E dokkar døll, eller, runger det fra scenen.
[23]   Du er flink og pen, vil du bli med på deit?
[24]   Ikke gå med boots og glattbarbert hode.

Eksemplene illustrerer tre svært vanlige, nyere anglisismer i norsk, døll, deit og b+oots. Årsakene til at kanskje særlig yngre språkbrukere velger disse ordene, er mange og sammensatte. Det kan tenkes at mulige norske avløserord kunne ha vært henholdsvis kjedelig, stevnemøte eller støvler, men om disse alternativene vil ha noen gjennomslagskraft blant språkbrukerne, er usikkert. Videre er det ikke nødvendigvis slik at kjedelig i alle tilfeller betyr det samme som døll, eller at ungdommer som dater, er opptatt med det samme som man tidligere gjorde på stevnemøter. Og det kan meget vel tenkes at boots faktisk representerer en spesiell type støvler, og at det importerte alternativet derfor ikke lett lar seg avløse.

Anglisismer kan ofte representere språklige nyanser som det norske alternativet ikke dekker, og dermed kan bruken av dem faktisk være en leksikalsk berikelse, f.eks. ved at vi nå har alternativene døll og kjedelig, som ikke betyr det samme, men som eksisterer side om side og representerer språklige nyanser. Det virker også lite fruktbart å forsøke å fremme bruk av norske alternativer til en del kulturelle begreper, som musikkformene house, dance og trash. Her synes det å være bedre å beholde originalen, slik vi har tradisjon for ved bruken av blues, rock og jazz. Derfor er det ikke sikkert at fornorsking alltid er mulig eller ønskelig ut fra et helhetlig kommunikativt og kulturelt perspektiv.

-- Gisle Andersen er forsker ved Avdeling for kultur, språk og informasjonsteknologi, Universitetet i Bergen.