Skjær i sjøen under oversettelse av romanen Trawler

AV ELLINOR KOLSTAD

Litterære oversettere står overfor spesielle utfordringer. Vi skal gjenskape et kunstverk, på linje med en som spiller f.eks. Bach på cello. Arbeidet vårt ligger nær skjønnlitteraturen. Jeg har tillatt meg å kalle det utøvende kunst. Litteratur handler om alle de forhold mennesker arbeider og lever under. Utviklingen i oversettelseskunsten har medført krav om stadig større nøyaktighet. Fri, dikterisk gjengivelse er ikke lenger gjengs.

For hvorfor har noen norske forlag valgt å oversette viktige verker på nytt, selv om de ble oversatt til et absolutt lesbart og ofte høyt kritikerrost norsk i 1930 eller så sent som på 1960-tallet? Det skyldes ikke at norsk språk har forandret seg så kraftig, selv om det naturligvis har endret seg noe. Nei, ikke bare var oversettelsene tidligere friere i forhold til original­teksten, men de var også ganske ofte sensurert, av så vel forlaget som oversetteren. Det er oppdaget utelatelser av vanskelige eller såkalt umoralske ord og passasjer, og man har avslørt lettferdig omgang med faguttrykk og mangelfulle kunnskaper hos oversetteren. Dette er ikke vanlig i dag når et seriøst forlag gir ut oversettelser. Min gode kollega Per Qvale oversatte for et par år siden Thomas Manns kjente roman Trolldomsfjellet, som i en tidligere oversettelse het Trollfjellet. Til sin store overraskelse fant han at omtrent en tredjedel av teksten ikke var med i den tidligere oversettelsen. Det gjaldt særlig avsnitt av politisk eller anarkistisk karakter, men også avsnitt som berørte homofili.

Norsk Oversetterforening har i de siste tretti årene arbeidet målbevisst gjennom faglige seminarer og i samarbeid med forlagsredaktører for å styrke faget og skape respekt for originalteksten. Foreningen kan for eksempel yte opptil 5 000 kroner i honorar til en fagkonsulent for å sikre at faguttrykk blir korrekte.

Vi oversettere har stadig hissige diskusjoner oss imellom når det gjelder løsninger av aktuelle problemer. For eksempel, hvordan skal en gjengi en russisk dialekt fra Sibir? Med dialekt fra Toten eller Harstad eller med behersket nynorsk? Det var i sin tid en prisbelønt fransk oversetter som lot helten i Hamsuns Kristiania-roman Sult vandre rundt på Champs Elysées. En slik «nasjonalisering» av teksten er nå stort sett et tilbakelagt stadium i Europa. Men senest i sommer skremte en kinesisk oversetter av Alexis Kivi de fleste på vår internasjonale oversetterkongress da han fortalte at han hadde omplassert hele den blodige feiden i Kullervo i Kivis berømte sagaverk til lignende begivenheter i Kanton! Oversetteren så klare paralleller. Vi andre var sjokkert.

Historien om en oversettelse

For vel et år siden ringer min forlagsredaktør og sier at han har en fabelaktig bok av den kjente antropologen og naturviteren Redmond O’Hanlon, kjent fra reiser i farlige og eksotiske strøk som Borneo og det indre av Kongo. På grunn av familien vil O’Hanlon holde seg nær heimen og bestemmer seg for det mest farefulle han kan finne i nærheten av De britiske øyer. Han drar på trålfiske i uvær med orkans styrke og har skrevet en roman om det. Om jeg vil ta på meg oversetteroppgaven?

Jeg kaster meg entusiastisk over arbeidet, og de første sidene flyter lett. O’Hanlon skriver livlig, med humor og selvironi. Jeg ser at jeg har et muntert stykke litteratur foran meg, og gleder meg til å gå videre.

Jakten på terminologien

Tråler er en skikkelig fartsfylt belletristisk skildring av den farefulle tilværelsen om bord på en moderne tråler i hardt vær. Den handler om galskapen som oppstår når folk ikke får sove, om uendelige, sprø samtaler, om en helteskikkelse av en skipper, om mat og spisevaner om bord og om hvordan tankene kverner om familien der hjemme.

O’Hanlon forsøker forvirret å tilpasse seg livet om bord på tråleren Norlantean og lærer seg nye ord og uttrykk. Mens han innimellom kjemper med en voldsom og vedvarende sjøsyke over et europakart av en dobøtte, leter jeg febrilsk i ordbøkene etter norske ord for alt det han setter seg inn i.

Men teksten er gjennomsyret av termer og uttrykk fra fiske og trålbåter. Det handler om hittil usette dypvannsfisker og skumle udyr. Og hva gjør jeg? Som norsk dame fra fiskerinasjonen Norge kan jeg ikke tillate at min tekst utløser rå latter hos alle trålfiskerne som kaster seg over den første romanen som handler om jobben deres! Det hele må være korrekt, tenker jeg, ingen gjetninger, ingen omtrentligheter. Jeg må ikke bomme på noe her. Så jeg leter etter en spesialordbok – som det fins så mange av på de fleste yrkesområder. Vi har engelsk-norske militære ordbøker, medisinske ordbøker, tekniske ordbøker tunge som bly. Vi har en russisk– norsk/norsk–russisk fiskerihåndbok. Men selv om jeg kan russisk, hjelper det meg lite. Dessuten får jeg vite at den for lengst er moden for oppdatering. Og hvorfor, hvorfor fins det ikke ordbøker for alle disse termene fra engelsk til norsk?

Et voksende nettverk

Jeg begynner å ringe rundt i landet. Folk tipser meg, jeg sendes fra fagperson til fagperson. Jeg tenker: Det må jo finnes et eller annet. Men ’nei’, selv ikke hos Kystvakten fins det noe. Alt er inne i hodet på den enkelte, får jeg vite der. Jeg anskaffer meg noen eldgamle norsk-engelske ordbøker som viser seg uanvendelige for moderne trålfiske. Jeg får de underligste råd, og jeg syns jeg har vært innom alt av institusjoner som har «fiske» i navnet sitt, fra departement og direktorat til utstyrsselskaper. Alle klager over mangelen på ordbøker, håndbøker og fagterminologi. En dame på et fagbokforlag bare skrek og sa at det var et kjempeproblem. Hun hadde særlig pågang fra kystskippere som ikke skjønte EU-regler, sa hun. Alle mente at dette var for galt, og alle sendte meg videre. Ingen hadde ansvaret!

Etter hvert fikk jeg venner rundt omkring. Jeg ble anbefalt en dame i Kystdirektoratet som «tok seg av alt som hadde med marine uttrykk å gjøre» og ble brukt som fagoversetter. Tentativt sendte jeg et par avsnitt fra den vel 300 sider tykke romanen. Men dessverre – ingen respons. Hun ga opp. Jeg ble sendt videre til noen fiskeriutstyrsfolk i Egersund som driver med eksport, og fikk kontakt med en ung herre som mente han mestret det hele. Men det var dessverre også en programhelt. Det hjelper ikke å klare seg sånn noenlunde når man skal oversette presist.

Og her er et eksempel på de avsnittene jeg sendte rundt:

«So the net’s gathered in. Then Bryan lowers the power-block, and the boys heave the last section of net on to it, on the three-quarters circle of rubberized hook – and then Bryan swings it right round from stern to starboard, to the hopper there. (An outsized tubular climbing frame with a central suspended hook, above a closed hatch.) And then it’s a ritual – it really matters – the skipper himself throws a grapnel on a rope into the sea to grab the lazy-deckie as they call it, the rope they need to attach to the lifting-beckett, the block above the hopper. To lift the fore-cod-end on to the block above the hatch.»

«Trålen hales altså inn. Deretter senker Bryan kraftblokken, og karene løfter den siste seksjonen av nota opp på den, opp på den gummibelagte kroken – og så svinger Bryan den rundt fra akter til styrbord, til bingen der. (En slags overdimensjonert rørformet stige med en opphengt krok over en stengt luke.) Og så er det et ritual – og det er viktig – skipperen selv kaster et tau med en klo ut i sjøen for å få tak i frelseren som de kaller den, tauet de må feste til løftestroppen, blokka over bingen. For å løfte den fremre delen av trålposen til blokka over luken.» (s. 56)

Ikke så veldig vanskelig å forstå dette, naturligvis! Det er ikke så mye det at man ikke forstår ordene. En trålfisker ser antagelig det hele for seg, men dessverre er det så få trålfiskere som gidder å oversette en roman for dårlig betaling, så forlagene må nøye seg med en person som overhodet ikke ser noe for seg. Det overraskende for meg var at så å si ingen av fagutrykkene ovenfor fantes i de mange tekniske ordbøkene. Det er sannelig snevre rammer for teknikk.

Det beste som skjedde, skjedde da jeg ble tipset om en lærebok i engelsk for fiskere utgitt av Karl Martin Pettersen, som underviser ved Fiskerifagskolen i Gravdal i Lofoten. Der var det tegninger av trål, trålere og uttrykk både på norsk og engelsk. Ikke altdekkende, ikke vitenskapelig, men absolutt sånn at det skapte et godt grunnlag for å klare seg i lag med engelsktalende trålfiskere. Senere fikk jeg gode hjelpere på Havforskningsinstituttet i Bergen og Norges fiskerihøgskole og fikk tilsendt mye skriftlig materiale og flerspråklige lister over navn på fiskearter. Jeg begynte å lage mine egne lister over navn på alle de små og store delene av en tråler. Jeg brukte FAOs og UNESCOs lister så godt det lot seg gjøre, men de fleste fiskenavnene manglet jo! For handlingen i Tråler foregår i skotske farvann. Og ingen skotsk fisk med respekt for seg selv har et engelsk navn, må vite. Mange av de latinske referansene var dessuten unøyaktige, noe som bar bud om manglende akademisk ambisjonsnivå i faget og manglende kulturhistorisk interesse for å ta vare på dialektale forskjeller i navn på fisker og  navn på redskaper.

Det ble etter hvert slik at jeg brukte mer tid på å skaffe meg kontakter og lage oversikter og ordlister enn på selve oversettelsesarbeidet. Så jeg begynte å tenke at en sånn ordbok må jeg bare lage selv når oversettelsen er ferdig. Å produsere en håndbok engelsk–norsk ble rene besettelsen.

Jeg skjønte også at jeg ikke kunne klare å oversette Tråler alene. Enhver trålfisker som leste boka, ville skrike og bære seg. Så jeg fikk meg en høyt anbefalt medhjelper på Høgskolen i Tromsø, førsteamanuensis Roger Larsen, som gjorde en kjempejobb med å fiskerifisere språket mitt. Eller som han vennlig skrev til meg: «Det ble jo noe mer arbeid enn jeg hadde tenkt meg!»

«Vi valgte bonden og stabburet»

I mellomtiden fikk jeg nok en tankevekker. Alle jeg traff under min vand-ring på nett, i telefon eller rent fysisk, var støttende, enige og mente at det var en skam ikke å ha et sånt oppslagsverk som jeg etterlyste. En av de klokeste traff jeg i Fiskeridirektoratet, Olav Lekve. Etter at jeg på kontoret hans hadde hisset meg opp over situasjonen, sa han rolig: «Du skjønner det, Ellinor, at i 1814 valgte Norge bonden og stabburet som nasjonalt symbol. Fiskerinasjonen ble aldri noe annet enn en utkant.»

Kan det være at fiskerifaget dermed også har vendt ryggen til akademia, og at fiskeriene – som aldri har vært mer multi- og internasjonale, enn si globale enn nå – nøyer seg med enkel språkbruk og pekefingeren? Det hadde jeg aldri tenkt på!

Lekves påstand bekreftes når jeg blar gjennom rapporten fra Språkrådets terminologikonferanse Hvem tar ansvaret for fagterminologien? i 2004. Der ser jeg at bonden og stabburet ganske riktig for lengst har sin ordbok, sitt leksikon, Norsk landbruksordbok, som kom ut i 1979. Den karakteriseres som et usedvanlig ambisiøst prosjekt, med rikt materiale, mange språk og høy informasjonskvalitet. Ingen spør om nytten ved en sånn bok. Den er selvskreven. Men så har man jo hatt en landbrukshøyskole i gud vet hvor mange år, som nå er universitet! Så det stemmer nok, det med bonden og stabburet.

Første gangen jeg besøkte Havforskningsinstituttet, fikk jeg i gave Norsk-engelsk ordliste for fiskarar av Einar Austlid. Den kom ut på Bjarne Reenskaugs forlag i 1971, og den gode Austlid har nok gått et stykke vei for å få gitt den ut, for hans lille forord er datert Aukra 1969, der han skriver:

«Ein skulle vente at vi som er ein fiskar- og sjøfartsnasjon, hadde ei ordbok for fiskarar og sjømenn. Men nei, det har vi ikkje, endå saknet her har vore stort, særleg på skulane for fiskarar.

Denne boka er ein første freistnad på å få til ei slik ordbok. Det er ei norsk-engelsk ordliste for fiskarar, og med norsk meiner eg då nynorsk og bokmål. Engelsk er teke med av di dette språket trengjer seg så sterkt innpå oss at vi så å seie er nøydde til å ta det med.

Oppslagsorda har eg forklara av di eg trur det trengst. Ordforklaringane tek først og fremst sikte på fiskarane og deira yrke, så dei tydingane eit ord måtte ha utanom fiskaryrket, er ikkje tekne med her.»

Austlid er en mann etter mitt hjerte. Han har følt det samme kallet som har grepet meg så sterkt det siste året. Selv om dampen er gått litt ut av meg underveis.

Jeg er fremdeles entusiastisk, men jeg hadde regnet med at når jeg begeistret kom med et forslag om å lage en engelsk-norsk marin ordbok og ba om hjelp til i første omgang å finansiere et forprosjekt, så ville alle pengesekker åpne seg. Det ville regne midler, og jeg ville kunne fordype meg i dette spennende arbeidet! Særlig fordi jeg oppdaget at det fantes ganske rikelig med forskningsmidler omkring i miljøet. Slik var det nok ikke, nei.

En av forvalterne av en av de store pengebingene innenfor havforskning var modig nok til å si til meg – en oversetter! – at «Dei snakkar no snart engelsk alle ute på feltet», da jeg ba om råd. Ja vel, ja! Når akademikere som snakker flytende engelsk og ofte er utdannet i engelskspråklige land, er avhengige av ordbøker og oppslagsverker, skal man altså i fiskerifaget nøye seg med et lønnlig håp om at nordmenn skal bli engelske? Og den kulturhistoriske interessen, da? Skal alle lokale navn på fisk og redskaper gå tapt i både Skottland og Norge fordi ordbøker ikke er forskning og prioriteres langt etter forskning som kan gi enda mer penger i kassa?

Pengene eller livet eller kulturen?

Forhåpentligvis er det på alle nivåer i fiskerifaget en forståelse for at uten gode håndbøker vil det akademiske nivået på forskningen aldri nå helt til topps. Dessverre var det ikke nok med min faglige tyngde og entusiasme for å sikre økonomisk støtte til prosjektet.

Etter hvert har jeg også forstått at jeg ikke kan ta ansvaret for et så viktig prosjekt alene. Det merkelige er at ingen andre heller tar ansvar for det. Så vidt jeg kan skjønne, går alle øremerkede forskningsmidler stort sett til anvendt forskning som kan øke rentabiliteten i fiskerinæringen.

Nå har jeg iallfall sendt ut en del små ballonger om emnet. Jeg sitter på egne ordlister, og fordi jeg kan latin, har jeg plassert også de skotske fiskeslagene, jeg har allerede gjort en del grunnarbeid. Karl Martin Pettersen i Gravdal vil gjerne arbeide sammen med meg om en ordbok. Og jeg håper vi får det til, selv om form og format må diskuteres med brukergruppene. Kunnskapsforlaget er allerede interessert. Det kan ta redaksjonsarbeidet, bare noen produserer innholdet.

For meg har det vært et eventyr å komme i kontakt med havforsknings­miljøet og fiskerifaget, med eller uten ordbøker. Nå drømmer jeg bare om en tur med en trålerskipper.

-- Ellinor Kolstad er skjønnlitterær omsetjar, og omset hovudsakleg frå engelsk og russisk. Ho har arbeidd som dagleg leiar av Norsk Forfattersentrum og som prosjektmedarbeidar ved LOs internasjonale avdeling.