Leder: Språk og makt

I sluttrapporten fra Makt- og demokratiutredningen (2003) er det et eget kapittel som handler om språket. Her heter det bl.a.: «Språk er makt. Begreper og meningskategorier former oppfatninger av virkeligheten, påkaller følelser og gir assosiasjoner. I interessekamp mellom grupper kan noen få et overtak gjennom begreper og bruk av språk. Ordvalg og kamp om begreper er en del av maktkampen i samfunnet. Språket har en viktig funksjon på nasjonalt nivå, som det viktigste mediet for den nasjonale bevissthet.»

Den norske språkstriden kan også ses på som en kamp om makt; det har vært en kamp om språket mellom sosiale og regionale grupper. Språkkampen kan også være en kamp mellom ulike etniske grupper, mellom majoriteter og minoriteter, mellom kjønnene, mellom eksperter og lekfolk – og av og til også på det individuelle planet – mellom deg og meg. Når språk gir makt, er det bl.a. fordi selve språkformen assosieres med forestillinger om hva som anses som relevant eller irrelevant, som korrekt eller galt.

Men makt og språklig dominans avspeiler seg også på andre måter i dagens språksituasjon. Det gjelder bl.a. den økende bruken av engelsk på mange samfunnsområder der det ikke er et språklig behov for det, men der engelsk oppfattes som mer prestisjefylt, «kult» og «trendy». På denne måten får det engelske språket en dominerende stilling, mens norsk oppleves som mindreverdig eller underlegent. Maktutfoldelsen skjer så lenge vi innordner oss under dominansen. Om denne prosessen bruker maktutredningen begrepet «mental kolonisering».

Språklig dominans ytrer seg på en rekke områder og på mange forskjellige måter. Ofte er den uttrykk for en bevisst maktstrategi, men i mange tilfeller er den også ubevisst og innforstått. Ikke minst i det siste tilfellet gjelder det – både for språknormere og andre – å gjennomskue dominansforholdet slik at den språklige maktfordelinga ikke tas som gitt.

Kjell Ivar Vannebo