Banning – makt eller avmakt?

AV RUTH FJELD

– Peer, du lyver!
– Nei, jeg gjør ei!
– Nå, så bann på det er sant!
– Hvorfor banne?
– Tvi; du tør ei! Alt i hop er tøv og tant!

Hva er banning?

Banning er uttrykk vi bruker når vi føler avmakt eller manglende kontroll, eller har angst for å miste den makten vi allerede har. Når vi blir sinte eller redde, føles det som en hjelp å banne. Også når noe gjør vondt, kan et banneord virke lindrende.

I stedet for å holde redselen, sinnet eller smerten inne i seg kan man enten slippe løs et kraftuttrykk som din fordømte jævel; faen, så vondt det gjør! eller omtale følelsen i mer aksepterte former, f.eks. ved å si: du gjør meg så sint når du oppfører deg slik; au, det gjorde vondt. I det siste tilfellet er vi svært dannete og viser høy grad av selvkontroll.

Ordet bann har samme opphav som ordet bønn. Det antyder at det er sammenheng mellom forbannelse og velsignelse. Det er den samme språkhandlingen, men med omvendt fortegn. Vi bruker i begge tilfellene ordene som trylleord som har en magisk kraft, og håper at de skal gå i oppfyllelse fordi vi uttaler dem.

Den vanligste banningen i norsk er fortsatt forbundet med Guds navn og det annet bud. Men mye av bannskapen ellers er rester i dagligspråket etter djevletro og tro på onde makter. I og med at stadig færre tror på disse overnaturlige kreftene, kommer andre uttrykk inn i vårt bannevokabular. En viktig del av følelseslivet er knyttet til seksualdriften, og det er kanskje derfor bannere henter ord og uttrykk fra forplantning og kjønnsdrift, kanskje som erstatning for overtrobanning. Men uttrykkene kan også være hentet fra andre tabuområder som fordøyelse og avføring.

Både Gud og djevelen anses å ha makt som går ut over den menneskelige. Appell til onde makter om styrke mot et løfte om troskap til ondemakten, kalles gjerne forskrivelse, en forestilling som var mer levende i folk før da religionen var sterkere. Den som banner, inngår da en pakt med djevelen: Nå må du faenimeg gi deg! som kan utlegges til: ’Hvis du ikke gir deg, må fanden ta meg!’

Oppfyllelsen av det onde ønsket kan være tiltenkt den som banner selv, som i faenimeg, men den er vel så ofte tiltenkt andre, som i pokker ta deg!

Når vi banner, er det oftest uten dypere refleksjon om uttrykkenes opphav og egentlige betydning. Banning er enten faste formler som bare faller oss i munnen – kanskje oftere enn vi liker selv – eller en vanlig forsterkning av uttrykk ved hjelp av tabuord, som dritbra, jævlig morsom. Banning er da en identitetsmarkering og altså et stilvalg. En viss markering av hvem vi er, og hvilke holdninger vi har, vil alltid vise seg gjennom måten vi banner – eller ikke banner – på.

Hvorfor er det tøft å banne?

Når vi banner, sier vi at vi bruker kraftuttrykk, og folk jeg spør om hvorfor de banner, sier de at de trenger noe som har mer kraft enn et vanlig utsagn. Sitatet over fra «Peer Gynt» er kjent for de fleste nordmenn. Peers spørsmål «Hvorfor banne?» er det jeg skal forsøke å gi noen svar på i denne artikkelen. Det er vanlig å si at man banner for å tøffe seg, men det er en ganske overflatisk forklaring, som jeg ønsker å utdype.

Konvensjoner er nødvendige i ethvert samfunn. Uten regler for hva man kan gjøre eller ikke gjøre, blir det vanskelig å få samvær med andre mennesker til å gli. Det gjelder både høflighet, som gir regler for hva som er ønsket og tillatt, og tabuer, som gir regler for det som er uønsket og forbudt. Når vi blir sint på noen, oss selv eller andre, virker det som en slags utløsning å opponere mot eller bryte noen regler, og det å banne er en måte å gjøre det på. Men det krever et visst mot og styrke, derfor utfordrer Mor Åse sin Peer med «Tvi; du tør ei!» når han vegrer seg. Bannskap kan føre til straff fra høyere makter eller fra storsamfunnet i form av utstøtelse eller fordømmelse.

Forbindelsen mellom det overnaturlige eller okkulte og uforståelige og seksualdriften har stor sensasjonsverdi, og gir derfor også potensial for å sjokkere og derved skade andre. Sterke drifter kan oppleves som tap av kontroll. Uttrykk som fuck, kødd, forpult, hore osv. virker støtende, avskrekkende eller fornærmende, og dermed har også disse uttrykkene kraft.

Hvem banner?

De aller fleste banner, men det er stor forskjell på hvilke banneuttrykk folk bruker, og hvor ofte de tyr til slik verbal vold.

De aller fleste små barn har en periode da de tester ut bruken av tabuord. Det kan være banneord eller andre tabubelagte uttrykk, f.eks. for ekskrementer og kroppsdeler som vanligvis ikke omtales. Det kaller vi gjerne stygt språk. Barnet utforsker da grensene for sin makt og avmakt ved å bruke disse ordene så ofte de kan, og i situasjoner da de er i tvil om det passer seg. Foreldrene har da mulighet til å vise sin oppdragermakt ved å straffe eller avvise språkbruken. De fleste foreldre forsøker å få ungene til enten å la være å banne, eller i hvert fall lære seg i hvilke situasjoner det er i orden å banne, og når det ikke er det. Reaksjoner kan være at man totalt overhører banningen, og derved viser at den type språk ikke virker, eller straffer barnet på en eller annen måte. I skolen har man i det senere lagt stor vekt på å få elevene fra å banne, da det hevdes at banning forsøpler skolehverdagen.

Det er dokumentert at menn banner mer enn kvinner, og at personer fra «overklassen» banner mindre enn «arbeiderklassen» (om man fortsatt kan operere med et slikt klasseskille). Om det relateres til maktperspektivet, kan menns banning tolkes som uttrykk for angst for å miste makt (over kvinnene, som tradisjonelt er underlagt mannen), samtidig som det markerer solidaritet med andre menn. Banning virker da som en form for identitetsmarkering. Hvis banning er å forstå som uttrykk for avmakt eller liten makt, passer det at folk i lavere klasser banner mest, da klassesystemet er fundert på maktfordelingen i samfunnet.

Det hevdes også at banningen er ujevnt geografisk fordelt, slik at det bannes mer nordpå enn sørpå. Det fins ingen undersøkelse av dette, men det samsvarer ganske godt med den generelle oppfatningen at folk på Sørlandet jevnt over er mer religiøse enn folk i Nord-Norge.

Hvordan banner vi?

Banneuttrykk kan være enkeltord som benevner tabuet: dritt! kødd! faen! herregud!

Det kan også være deler av ord som er banning, som regel et forsterkende ledd: dritkul, dødsbra, faensmakt. Særlig i nordnorsk banning er forsterket sammensetning vanlig: båtehelvete gikk på grunn!

Mange banneuttrykk er imidlertid faste formler, enten som rammer der visse deler kan byttes ut: Gi faen/rakker'n/beng! Dra til helvete/dit pepper'n gror/nord og ned! Kyss meg i ræva/nakken/på ryggen/på mandag! Faen hakke/ skjære/spare/steike! eller som rutineformler uten utbyttemulighet: Drit og dra! Faen i helvete! Guri Malla!

Svært forskjellige uttrykk kan ha tilnærmet samme betydning og funksjon, og det viser at banneuttrykkene er rutineformler der den egentlige betydningen er helt avbleket og bare bannefunksjonen står igjen. Ellers kunne vi vel ikke uten å blunke si Faen ta meg!

Det er mange grader av banning, fra det helt tabuiserte til det nesten akseptable. Overraskelse kan for eksempel uttrykkes med Men hva i helvete er dette? eller med I all verdens pannekake, og et uttrykk for kjedsomhet kan være Dette er noe inn i helvete gørr, eller Dette er noe så inn i aftensangen kjedelig. Mange er svært oppfinnsomme i utformingen av banneuttrykk etter grad av tabuisering, og mye folkehumor finner sitt uttrykk nettopp i banning, kanskje for å mildne tabubruddet: Se å få ræva i gir! Kyss meg på det stedet jeg har høyest når jeg plukker bær!

Banning som klage

De som ikke har makt, har ofte ikke annet enn ord å gripe til hvis de blir redde eller er i nød. Om en maktløs ytrer en forbannelse, fins det ingen makt å sette bak den. Når de som har lite makt, banner mye, gjerne mer enn de som sitter med makten, kan det være en form for kompensasjon. Man mangler andre muligheter for å endre sin livssituasjon. Det kalles ofte språklig fattigdom å banne på den måten, men ofte er den fundert i reell maktesløshet. Når man føler at man har lidd urett og kanskje egentlig ville hevnet den uretten, er banning som klage til høyere makter den eneste sikkerhetsventil eller fluktmulighet fra fortvilelse og hjelpeløshet: Den fordømrade skattefuten!

Banning som maktmiddel

Makt vil si evne eller kraft til å gjøre eller få til noe en ønsker seg, også om det skjer mot andres vilje og på tvers av andres interesser. Alle som har makt, bevæpner seg, og banning kan brukes som våpen. Den som har makt, kan trumfe gjennom viljen sin. Men maktpersoner har også angst for å miste makten, særlig over andre – de aner avmakten. Den angsten kan avføde banning: Vi skal gi dem et hælvete! Banning er da en form for selvhevdelse eller trusler. I krigssituasjoner bannes det mye, og det kan også være en forklaring på at menn banner mer enn kvinner. Banning fungerer da som våpen. En sterk forbannelse i gamle dager var kirkens bann, som betydde utestenging av personer som ikke fulgte kirkens påbud. Å være lyst i bann, var å bli nektet alle samfunnsgoder, siden kirken var ett med samfunnsmakten.

Den onde og den gode makt

Det er forskjell på makt og kraft. Kraft er noe vi trenger for å utøve makt. Den som banner, har makt til å skade andre ved å utføre språkhandlingen banning, enten ved å støte eller såre den som banningen er rettet mot, eller ved å påvirke andre tilhørere til å fordømme eller utstøte den som forbannes. Om den som forbannes, har tillit til de maktene som påkalles, vil banningen også ha makt ut fra sitt egentlige innhold.

Når verden rundt oss er mektigere enn vi føler oss selv, når noe går i stykker, gjør vondt eller ikke virker, så banner vi som en protest mot overmakten. Den mest maktrelaterte banningen er å fordømme andre, enten ved gode eller onde makters hjelp, eller ved mer jordiske tabuer. Den som blir fordømt fra det sosiale fellesskapet, har lite håp om lykke og tilfredshet. Det omvendte av banning er velsignelse, som er gode ønsker for andre og uttrykk for inklusjon og omsorg.

Vi kan konkludere med at det er to hovedforbindelser mellom banning og makt:

1) Appell om makt
Appell som banning er en ond bønn til høyere makter. Det kan være rene forbannelser: Faen hakke deg! Fytte katta! eller såkalte forskrivelser: Dette er faenimeg helt sant! Du er sørenimeg ikke sann! Det kan være appell til de gode maktene (Gud) eller de onde (djevelen). I appeller om makt ligger det mer eller mindre bevisste forestillinger om at uttrykkene har kraft ettersom de instansene man appellerer til, har makt.

2) Trass mot overmakt
Trassbanning er bevisste brudd på tabuer. Slike tabubrudd kan være religiøst fundert som det å bryte det annet bud ved å påkalle Guds makt i utrengsmål: Gubbevaremeg! Herrejesus! eller bare brudd på allmenne sosiale regler gitt av foreldre, skole eller andre myndigheter: Drit og dra, din kødd! Kraften ligger da i at man gjør opprør mot normer som er bestemt av noen med mer makt enn en har selv. Slik banning ytrer seg gjerne også i utskjelling: Din helvetes dust!

Språk er makt, og den som har tilgang på makt, har også som regel kontroll over de språklige uttrykkene. Men banning er en type språkbruk som viser at taleren er i affekt, og affekt kommer vi i når vi føler at vi mister selvbeherskelsen eller kontrollen over andre. Banning er derfor først og fremst språklige tegn på avmaktsfølelse.

-- Ruth Fjeld er professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo og har leksikografi som spesialfelt. Hun er medredaktør av Nordisk leksikografisk ordbok og har skrevet flere artikler om banning og om språk og kjønn.