Den tospråklige byen

AV AGNETE NESSE

Flere språk = bråk?

I vår norske språkvirkelighet ser vi at det ikke alltid er så enkelt for et samfunn å takle at to språk eller to varianter av et språk er i bruk ved siden av hverandre. I Oslo legges det mye energi i å bli kvitt nynorsk i skolen, enkelte steder i Nord-Norge står der samiske veiskilt fulle av skytehull. De to eksemplene viser at motvilje mot et språk både kan rettes mot et språk som er umiddelbart forståelig, og mot språk som ikke er umiddelbart forståelig. Alle bokmålsbrukere forstår nynorsk, men har du norsk som morsmål, forstår du ikke samisk uten opplæring. Motviljen mot samisk forklares ofte ut fra gamle skillelinjer i samfunnet, som ikke minst har dreid seg om retten til jord, altså en i utgangspunktet ganske konkret konfliktkilde. Motviljen mot nynorsk er pakket bedre inn, de ivrigste nynorskmotstanderne prøver etter beste evne å kommunisere kjærlighet til språket de vil ha bort. Men også denne motviljen har kanskje konkret bakgrunn, nemlig den nedvurderingen av primærnæringene og dem som arbeider i disse næringene, som en finner i det norske samfunnet.

Det er ikke så helt uvanlig at konflikter mellom grupper i et samfunn overføres til også å bli konflikter mellom de språkene eller de dialektene de respektive gruppene bruker. Men det må ikke være slik. Denne artikkelen skal ta for seg et norsk språksamfunn som i ca. 400 år var både konfliktfylt og tospråklig, men der konfliktene ikke nådde språket før helt mot slutten av perioden. I Bergen levde nemlig norsk og tysk side om side fra 1300- tallet til 1700-tallet, tilsynelatende uten at noen syntes at det var det minste problematisk.

Hanseatene

Bakgrunnen for at Bergen ble en tospråklig by, var at hansaforbundet opprettet et såkalt kontor, en slags by i byen, i Bergen midt på 1300-tallet. Hanseatene levde for seg selv i et reint mannsfellesskap på Bryggen og hadde bare i begrenset grad daglig omgang med bergenserne. I kraft av å ha fått privilegiebrev fra norske, og seinere danske, konger, hadde de en sterk posisjon i bymiljøet. Dessuten var de en økonomisk suksess. Handelen, som var basert på salg av norsk fisk til det europeiske markedet, var god butikk, ikke minst siden hanseatene også sørget for import av sårt tiltrengt korn til det norske markedet. Det er en av grunnene til at den bergenske hansatiden spenner over en så lang periode (fra ca. 1350 til ca. 1750), hanseatene tjente gode penger, og kongene så seg tjent med stadig å forlenge privilegiene deres.

Noe herre–tjener-forhold var det ikke mellom hanseatene og bergenserne. I begge gruppene fantes det overordnete og underordnete. I dette gjennomregulerte samfunnet fantes det regler å forholde seg til, innenfor de aller fleste av livets områder. At reglene ikke alltid ble fulgt, gir kildematerialet fra denne perioden oss mye informasjon om. Svært mange av brevene består av hanseatenes og bergensernes klager over hverandre til sine respektive myndigheter. Særlig når det gjaldt handelssaker, var dette veien å gå. Andre ganger havnet de i slåsskamp, men slikt ble stort sett ordnet opp i innenfor bysamfunnet, uten at verken danskekongen eller ledelsen for hansaforbundet ble blandet inn.

Bevisstheten om at hanseatene og bergenserne tilhørte to forskjellige grupper, og at disse to gruppene hadde hvert sitt språk, var stor i samtiden. De bodde hver for seg, arbeidet hver for seg, gikk til kirke hver for seg og hadde hvert sitt rettssystem. Kontaktene som eksisterte, finner vi først og fremst innenfor domener som vi i dag ville sortert under fritidsbegrepet. De møttes på skjenkestuene og i forbindelse med felles skytetrening. De feiret også høytidsdager sammen, i hvert fall ble overklassen blant hanseatene invitert til dåp og bryllup hos de norske. Og for menige bergensere innebar de hanseatiske introduksjonsspillene mye fest og underholdning. Disse spillene var noe alle hanseatiske læregutter måtte gjennom i løpet av sine første år i Bergen. De var til dels både voldelige og ydmykende for deltakerne og ble flere ganger prøvd stoppet av de hanseatiske lederne. Men de må ha hatt en viktig funksjon for det hanseatiske samfunnet i Bergen ved å gi medlemmene en felles opplevelse som startpunkt. Trolig har de også hatt som formål å virke disiplinerende og forberedende på livet på Bryggen.

Å telle språk

Språktelling kan være en interessant beskjeftigelse, ikke minst når en ser på hansatidens Bergen. For er det riktig å si at byen var tospråklig? Eller må vi ta skrittet helt ut og si at vi faktisk hadde en firespråklig by? Det var to tyske og to skandinaviske språk inne i bildet, nemlig nedertysk og høytysk og norsk og dansk. Når jeg for enkelhets skyld snakker om norsk og tysk, og i «norsk» tar med både norsk og dansk, og i «tysk» tar med både nedertysk og høytysk, kan enkelte bli både forvirret og litt provosert, men samtidig stemmer det godt overens med det synet språkbrukerne selv hadde på sine respektive språk.

Da hanseatene først kom til Bergen, snakket og skrev de middelnedertysk. Det er et språk som i dag har samme slags status som norrønt: Det er laget både grammatikk og ordbok over dette språket i ettertid, og de gamle skriftene på middelnedertysk studeres fremdeles. Men i motsetning til i Norge, der det ble skapt to nye norske skriftspråk fra 1800-tallet av, ble det aldri noen gjenfødelse for skriftlig nedertysk. Muntlig lever nedertysk fremdeles, men som skriftspråk lever nedertysk i dag bare i sjangrer vi kan kalle folkelige fortellinger og hørespill, litt sånn som norske dialekter ble brukt i skrift i dansketiden. Middelalderens nedertysk var et språk som var spredt vidt omkring i Nord- Europa, men som til slutt gikk ut av bruk som skriftspråk. Det som overtok, var nabospråket i sør, det vi i dag kaller høytysk eller standardtysk. Overgangen fra skriftlig nedertysk til høytysk skjedde ikke samtidig over alt i Nord-Tyskland, og det var ikke et plutselig brudd. På samme måte som det gamle norske skriftspråket ble iblandet mer og mer dansk i århundrene etter svartedauden, til norsk og dansk skriftspråk ble så godt som identisk når en nærmet seg 1814, så var også overgangen fra nedertysk til høytysk skriftspråk gradvis.

Det vil si at vi har mye blandingsspråk i de skriftlige kildene fra hansatidens Bergen. Særlig fra 1500-tallet finner vi ulike blandinger av nedertysk og høytysk på den ene siden og av norsk og dansk på den andre. Det som er fascinerende, er at det i denne situasjonen ikke finnes et eneste vitnemål om blanding mellom tysk og norsk. Selvfølgelig dukker det opp lånord i tekstene, både i de tyske og i de norske. Og på sikt endres den bergenske grammatikken som et resultat av språkkontakten i den tospråklige byen. Men noen blanding av språkene, for eksempel ved kodeveksling – der en skifter fra ett språk til et annet midt i en setning – finnes ikke. Kodeveksling er ellers ikke noe ukjent fenomen fra kildematerialet i Bergen, men det vi finner, er kodeveksling mellom norsk og latin, ikke mellom norsk og tysk. Det er presteskapet som står for denne kodevekslingen mellom norsk og latin, og både etter biskop Gjeble Pedersson og hans disippel, presten og læreren Absalon Pedersson Beyer, har vi eksempler på veksling fra morsmålet (norsk) til fagspråket (latin) i en og samme tekst.

Latin var knyttet til enkelte domener, særlig det teologiske. Mellom norsk og tysk var forholdet ikke slik at det ene språket ble brukt i enkelte domener og det andre språket i andre domener. De norske brukte norsk i alle domener, og de tyske brukte tysk. Noen ganger var det likevel slik at pragmatiske eller juridiske grunner kunne rokke ved dette mønsteret. Viktigst i så måte er trolig dokumentene som regulerte eiendoms- og bruksforhold til eiendommer i byen. Hovedregelen i byen var at folk leide grunnen de bygde hus på. Kontraktene som regulerte disse leieforholdene, også kalt grunnbrevene, var viktige juridiske dokument, og de faktiske (ordrette) formuleringene var av vesentlig betydning. Dette er en grunn til at nettopp grunnbrevene ble skrevet på begge språk. Mange av disse brevene ble skrevet på ett og samme ark, alltid først på norsk, og så på tysk. Og språkene holdes fra hverandre i den grad at selv navn får to varianter. For eksempel ser vi i et brev utstedt av Gjeble Pedersson, at navnet hans blir skrevet geble pederßon i den norske versjonen av dokumentet, og goebel peterßon i den tyske.

Passiv tospråklighet

På samme måte som arbeidsliv, religiøst liv og rettsvesen var delt i tysk på den ene siden og norsk på den andre, var altså språkbruken i Bergen delt. Hanseatene brukte tysk, og bergenserne brukte norsk. Hvordan kunne de da kommunisere? Svaret på spørsmålet er like enkelt som det er fornuftig: De lærte seg å forstå hverandres språk, og så snakket hver på sitt eget morsmål. På den måten slapp den ene parten å underordne seg ved å snakke den andre gruppens språk. Språk og identitet var – også den gang – knyttet tett sammen, og det ser ut til å ha vært nærmest utenkelig for en bergenser å bruke tysk, og for en hanseat å bruke norsk. Denne evnen til å forstå et språk, men ikke å kunne snakke eller skrive det, kaller vi passiv tospråklighet. At bergenserne og hanseatene valgte å kommunisere på hvert sitt språk og ikke heller tok i bruk en av de andre mulighetene som eksisterer for tospråklige samfunn, har mange grunner.

Det vanlige var at hanseatene kom til Bergen som ganske unge tenåringer og ble værende i byen i 15–20 år. Oppholdet hadde, både prinsipielt og reelt, en slags midlertidig karakter. Ikke minst var ekteskapsforbudet, som de var underlagt, et effektivt middel mot integrering i bysamfunnet. Hvis hanseatene begynte å snakke og eventuelt å skrive norsk, ville det gi et inntrykk av integrering i det norske samfunnet, og dette var – først og fremst av økonomiske grunner – ikke ønsket fra tysk side. En annen mulighet hadde selvfølgelig vært at bergenserne tilpasset seg sine «gjester» og lærte seg til å snakke tysk med tyskerne. Det hadde vært en ventet løsning, for de levde tross alt med tyskere i sin midte i mange, mange generasjoner. Men de gjorde det ikke. Kanskje det hadde vært å innrømme tyskerne for mye, kanskje det hadde vært å legge seg under de fremmede, og at det derfor fremstod som en umulig løsning?

«… stod hverandre forholdsvis nær»

Det har lenge vært gjengs oppfatning i norsk språkhistorieskriving at de to språkene som møtte hverandre i hansatidens Bergen, var så like at de to gruppene forsto hverandre uten problemer. Vemund Skard skriver for eksempel at «De kunne så noenlunde forstå hverandre uten videre, fordi mellomnedertysk og den tids norsk stod hverandre forholdsvis nær.». Det kan diskuteres hvorvidt denne påstanden holder stikk, men viktigere er det at det ikke bare har med språklig nærhet å gjøre hvorvidt språkbrukerne selv oppfatter at de snakker samme språk eller to forskjellige språk. Det er da heller ikke manglende nærhet språkene i mellom som gjør at bokmålske skolebarn ikke greier å lære nynorsk. Språket er en viktig bærer av kulturell symbolikk, og et vesentlig uttrykk for identitet.

Holdningene i det bergenske samfunnet var utvilsomt at norsk og tysk var to forskjellige språk. På det offisielle planet kan det også se ut som om de hadde en slags likestilling. Som jeg allerede har nevnt, var det vanlig at grunnbrev ble utstedt på begge språk. I perioder ser vi også at de danske kongene kommer med doble sett av sine brev, i hvert fall de som dreier seg om Bergen. Når tyskere og bergensere skulle skrive til hverandre innad i Bergen, tok de seg ikke tid eller råd til slikt. Særlig når temperaturen omkring økonomiske uenigheter ble høy, skrev de som de snakket – dvs. de skrev på hvert sitt språk. Den 28. juli 1656 blir det sendt et relativt hissig brev fra Rådhuset i Bergen til Kjøpmansstuen på Bryggen. Bergenserne spør hanseatene om de «wille bequeme sig till at participere Vdj denn omkosting som wj haffuer Anveendt paa denn Naadh: Erlangede frihed om korn fjch och anden …»1. Det handler om tollfrihet på korn og fisk, og svaret kommer samme dag, båret fra Kjøpmannsstuen til Rådhuset, en fem minutters spasertur: «wegen linderung deß zollenß auff einige güter ihm der Bürgerschafft zu hülffe kommen oder participiren wollen ...»2. Hanseatene var ikke interessert i å tre hjelpende til. I 1656 skrev tyskerne i hovedsak høytysk, og de norske skrev i hovedsak dansk. De to gamle skriftspråkene var borte, og det var bare et og annet dialekttrekk igjen i skriften. Når de brukte hvert sitt språk i slik brevveksling med hverandre, må det bety at de forventet at motparten forstod dem. Dette var en vane som hadde satt seg i det bergenske samfunnet allerede på 1300- tallet, og som ikke ble rokket av at høytysk tok over som skriftspråk for nedertysk, og dansk tok over som skriftspråk for norsk.

Så seint som i første halvdel av 1700-tallet, var det fremdeles uproblematisk at bergenserne brukte norsk og tyskerne tysk. På den tiden var det en del kvinner som eide firma, og de lot ofte sine mannlige handelsforvaltere, eller sine sønner, skrive under på avtaler og lignende for dem. Noen skrev da under på tysk: Auf mein Principalin Madam Fasmer Wegen, andre skrev under på norsk: paa min Moders vegne, alt i et og samme dokument. Men så, fra 1750-tallet av, da hansakontoret ble lagt ned, ble den språklige idyllen brutt. Men det er en annen historie.

Noter

1 «kunne tenke seg å delta i de omkostninger som vi har brukt på den nådige mottatte friheten om korn, fisk og annen ...»

2 «... komme borgerskapet til hjelp eller delta på grunn av nedsettelse av toll på enkelte varer ...»

-- Agnete Nesse arbeider på Høgskolen i Bodø, institutt for lærerutdanning og kulturfag, og underviser i nordisk og norsk for utlendinger. Hun er dr.art. fra Universitetet i Tromsø på avhandlingen Språkkontakt mellom norsk og tysk i hansatidens Bergen og driver forskning på nordnorske bymål.