Behovet for økt engelskkompetanse i norsk næringsliv

AV ANNE KRINGSTAD GRØNVIK

Engelsk har de siste 10–15 årene blitt mer og mer vanlig som konsernspråk i norske bedrifter. Det som har vært typisk for innføringen av engelsk i næringslivet i Norden, er at den har skjedd uten store innvendinger. Kan dette skyldes at de ansatte innenfor denne sektoren føler seg relativt kompetente i engelsk? Hva slags engelskopplæring er det behov for i norske bedrifter?

I november 2003 avsluttet jeg arbeidet med hovedoppgaven min om bruk av engelsk i norsk næringsliv «Ja, der har vi ikke noe valg, det er jo ikke noe alternativ.» En kasusstudie av en norsk bedrift med engelsk som konsernspråk. Studien er basert på intervju med ansatte i en norsk bedrift, og informantene redegjorde blant annet for når de bruker engelsk, hvilke holdninger de har til å bruke engelsk, og hvordan de vurderer sin egen engelskkompetanse. Denne artikkelen har sitt utgangspunkt i det siste punktet.

Flere av informantene pekte på ulike problemer og ufordringer ved engelskbruken, men bagatelliserte problematikken. De mente at kommunikasjonen stort sett gikk greit, og at de i all hovedsak kunne nok engelsk til sitt bruk. Det er heller ikke en uvanlig oppfatning at nordmenn generelt behersker engelsk godt. Jeg vil imidlertid hevde at det ikke er så klokt å slå seg til ro med at man har «bra nok» kompetanse i engelsk. Et problem ved det er nemlig at man ikke blir nok oppmerksom på flere viktige aspekter ved internasjonal språkbruk.

Å beherske engelsk, eller hvilket som helst annet fremmedspråk, innebærer mye mer enn bare å finne de riktige ordene og sette dem i rett rekkefølge – selv om det i seg selv er nokså krevende å få til. Å kunne et språk handler ikke minst også om å kjenne til den sosiolingvistiske sammenhengen språket hører til i og brukes i.

Gjensidig forståelighet mellom ulike engelsker

Ifølge D. Crystal er det mellom 1,2 og 1,5 milliarder mennesker som behersker engelsk mer eller mindre godt. Siden det aldri har eksistert noe «språkråd» i Storbritannia eller USA med mandat til å legge føringer for den nasjonale eller internasjonale bruken av engelsk, har dialekter eller varieteter fått utvikle seg relativt fritt i ulike deler av verden. I tillegg har det vokst fram en engelskvarietet som ikke er knyttet til geografi, nemlig «English for special purposes». Dette er en språkform som man spesielt ser i bruk i europeisk forretningsliv.

Man vil gjerne tro at når man bruker engelsk som internasjonalt språk, er man på like fot i kommunikasjonen. Det er dessverre ikke så enkelt. Når engelsk tas i bruk et nytt sted i verden, vil språket i stor grad preges av den spesifikke lokale konteksten den brukes i. Derfor vil for eksempel en brasilianers engelsk være noe forskjellig fra en nordmanns.

Flere av informantene i undersøkelsen min kunne i tråd med dette fortelle at det ikke alltid var så lett å forstå motpartens engelsk. Informantene pekte på at for eksempel sterk aksent, feil bruk av ord eller ulikt innhold i engelske ord kunne skape misforståelser.

Gjensidig forståelighet dreier seg imidlertid ikke bare om å forstå hverandres uttale. Når en fra Singapore snakker engelsk med en fra Norge, legger begge en kulturell kode inn i språket. For å oppnå god kommunikasjon må man derfor kjenne til sin egen – og den andres – koder. Ifølge Jon Vea, direktør for Internasjonal seksjon i NHO og Saphinaz Amal Naguib, førsteamanuensis ved Institutt for kulturstudier ved Universitetet i Oslo, har norske bedrifter et enormt behov for kunnskap om landene de skal etablere seg i. De hevder at nordmenn generelt har for liten kunnskap om fremmede kulturer, og at nordmenn på forretningsreiser i utlandet oppleves som både arrogante og kunnskapsløse.

Med den mangfoldige «internasjonale » engelsken vi har i dag, er det derfor viktig å lære om kulturelle ulikheter som reflekteres i atferd og språklige mønstre. En slik kulturkunnskap vil gjøre det mulig å justere holdninger og atferd raskere – og dermed oppnå en bedre kommunikasjon. Den kulturelle kompetansen må ikke bare begrenses til synlige aspekter ved kulturen (organisasjonsstrukturer og administrasjonssystemer i Øst-Asia er relativt like de vestlige); kulturkunnskapen må nettopp også inkludere allmenne aspekter, som for eksempel verdenssyn, tro, holdninger, verdier og normer.

Et kurstilbud i forretningsengelsk bør altså ha med kunnskap om både hvordan vår egen og motpartens kultur trekkes inn i det engelske språket. Opplæringen må da klargjøre hvordan kulturelle «nøkkelord» eller språklige kulturelle mønstre (som for eksempel høflighetsfraser) markerer seg i den engelsken som snakkes eller skrives.

Makt – en ubalanse

I tillegg til at engelsk er et internasjonalt språk, er det også et nasjonalt språk. Morsmålsbrukerne behersker naturligvis engelsk godt, og slipper å lete etter ord når de kommuniserer internasjonalt – noe som gjør dem «overlegne» andre som bruker engelsk. Det er stor konsensus om at amerikansk og britisk engelsk er de mest korrekte varietetene av språket. Det er heller ikke uvanlig at de som snakker engelsk som morsmål, evaluerer «ikke-engelske» trekk i de andre engelskvarietetene rundt om i verden negativt. Språkforskeren Ammon refererer for eksempel en bemerkning fra en engelsktalende medkoordinator i European Science Foundations om at tyske professorer hørtes ut som babyer når de snakket engelsk.

En av informantene i undersøkelsen min nevner også at det ikke nødvendigvis er så lett å kommunisere med noen som har engelsk som morsmål, siden de snakker fortere enn de som bruker det som fremmedspråk. De fleste i undersøkelsen min syntes likevel det var greit å kommunisere med dem som har engelsk som morsmål, siden de snakker mer «bent frem», som en av informantene mine sier det. Men gjør de egentlig det?

En undersøkelse som illustrerer godt at man spiller på «språklig bortebane», et uttrykk jeg har hentet fra språkforskeren Tove Bull, er Bülow-Møllers undersøkelse av forretningsforhandlinger på engelsk mellom amerikanere, briter og dansker. Bülow-Møller fant ut at de som snakket engelsk som morsmål, i mye større grad behersket og vekslet mellom et uformelt og formelt register av «power moves» (makttrekk), mens danskene som snakket engelsk, ikke brukte slike avanserte språklige strategier.

Eksempler på slike makttrekk er at britene i forhandlingene snakket i lange ytringer og siterte motparten – noe som ikke først og fremst ble gjort for å belyse felles ståsted, men for å ikke la motparten «sno seg unna». Hun fant også ut at britene redefinerte ord og omtolket motpartens innspill, slik at innholdet ble nytt. Disse teknikkene indikerer en strategisk og kontrollerende bruk av gitt og ny informasjon og var spesielle for britiske språkbrukere – de brukte det taktisk for å få motparten med på sin egen tankegang. Når danskene forhandlet seg i mellom på dansk, refererte også de til hverandres utsagn – men de begrenset seg til å repetere det som ble sagt, framfor å synonymisere utsagnene. Danskene gikk ikke inn i innholdet i frasene på samme måte som britene gjorde.

For å oppnå noe jevnere kommunikasjon med engelske morsmålsbrukere, må kompetansen i britisk, eventuelt amerikansk engelsk naturligvis økes. Ammon hevder at vi må bo i et engelskspråklig land for å kunne komme i nærheten av morsmålsbrukernes språkkompetanse. De færreste bedrifter har råd til å sende ansatte til utlandet på langvarige språkkurs, men det man kan og bør gjøre noe med, er å øke kompetansen i så stor grad som mulig gjennom å bruke tid og ressurser på engelskkurs.

Informantene i min undersøkelse hevder at de er relativt fortrolige med å bruke engelsk siden de er godt kjent med engelsk fagspråk fra studietida. Noen peker også på at de er vant til å tilegne seg ny kunnskap gjennom å lese engelske fagtidsskrifter, journaler og bøker. Men det er ikke automatikk i at en slik reseptiv språkkunnskap fører til at man kan bruke språket aktivt, skriftlig eller muntlig.

Et interessant alternativ til den mer tradisjonelle språkopplæringen kan derfor være det som kalles tandemkommunikasjon. Dette er en modell som bidrar til at «maktubalansen» jevnes ut. Ved Høgskolen i Østfold leder André Avias et Leonardo-prosjekt som har som målsetting å bedre kommunikasjonen mellom bedrifter og organisasjoner med internasjonale forbindelser. Det er svært krevende å oppnå høy kompetanse i en aktiv bruk av et fremmedspråk, og derfor fokuserer denne modellen på å lære å forstå motpartens språk, i dette tilfellet engelsk – samtidig som man bruker sitt eget språk aktivt. I forretningsforhandlinger vil da begge parter gjennom tandemkommunikasjon kunne møte motpartens taklinger og innspill – på «hjemmebane».

Den største utfordringen ved denne modellen vil imidlertid ikke være å få nordmenn til å øke sin kompetanse i engelsk språk og kultur eller å ta i bruk eksisterende eller utvikle nye norske fagord. Utfordringen ligger i å få dem som har engelsk som morsmål, med på tankegangen. Slik det er i dag, opplever engelske morsmålsbrukere at de strengt tatt ikke behøver å lære seg noe annet språk. Nettavisen Guardian Unlimited for 20.2 2001 viser til EU-undersøkelsen «Europeans and Languages» som forteller at 66 % av den britiske befolkningen ikke behersker andre språk enn engelsk. I kontrast til dette viser rapporten at 74 % av britene mener at å lære et fremmedspråk er nyttig, og rundt 70 % mener at alle andre i Europa bør kunne snakke engelsk.

Prestisjespråket

Språkforskeren A. Pennycook er en av dem som tydelig har stilt seg kritisk til at en ofte innen forskning på engelsk som internasjonalt språk har betraktet det engelske språkets ekspansjon som naturlig, nøytralt og nyttig for resten av verden. Denne ensidige fokuseringen skyldes en «selvsagt» oppfatning av at engelsk som internasjonalt språk er et udiskutabelt gode. Engelsk betraktes som døråpner til ressurser og goder – det å bruke engelsk blir nøkkelen til innflytelse og muligheter. Språkforskeren R. Phillipson mener at det nærmest erkjennes som «sunn fornuft » at engelsk er et språk med mange indre, ytre og funksjonelle egenskaper, overlegent alle andre språk. I undersøkelsen min fant jeg mange eksempler på slike holdninger; det engelske språket ble langt på vei ansett som en udiskutabel og fornuftig løsning i internasjonal kommunikasjon. Flere mente også at engelsk er et språk som sender ut positive signaler mot det internasjonale markedet. Brit Mæhlum påpeker i en artikkel i Samtiden nr. 4/2002 at engelsk har blitt et symbol på framskritt, og at det å bruke engelsk er et tegn på at man «følger med i tiden». Hun påpeker at innenfor denne forståelsesrammen har det utviklet seg myter om at engelsk er synonymt med menneskelig framgang, utvikling, modernisering og globalisering.

Inger-Lise Schwab har funnet eksempler på slike holdninger i sin undersøkelse av språkbruk blant norske studenter ved MBA-programmet (Masters of Business Administration) på Bedriftsøkonomisk institutt. Studentene i undersøkelsen mente at bruk av forretningsengelsk utpekte dem som del av et internasjonalt miljø i besittelse av en ettertraktet kompetanse. At de virkelig kommuniserte sin kompetanse på engelsk, virket å være noe underordnet. En av studentene i undersøkelsen fortalte at han jobbet med en oppgavebesvarelse som inneholdt mange engelske, tekniske fagord, men som han innrømmet ikke hadde noe egentlig innhold. Med engelskens status i Norge, trodde han likevel at han kunne klare å imponere fremtidige arbeidsgivere med å briljere med engelske fagtermer.

Med slike holdninger til engelsk språk er det et behov for å avlive myter om at enkelte språk er overlegne andre språk. Et kurstilbud i engelsk bør derfor for eksempel omfatte en diskusjon rundt faktiske og mer «følte» egenskaper ved det engelske språket. Det er også nødvendig med mer kunnskap om hvorfor og hvordan det engelske språket har oppnådd sin internasjonale status, og også om de ulike forståelsesrammene som engelsk som internasjonalt språk har blitt analysert innenfor. Dette er et langt lerret å bleke, men en slik kunnskap vil gi et mer nyansert bilde av engelsk som internasjonalt språk, noe som gir den enkelte språkbruker mulighet til å forholde seg mer reflektert til både bedriftens og egne språkvalg.

-- Anne Kringstad Grønvik er utdannet lektor i nordisk språk og jobber som lærer ved Bud barne- og ungdomsskole. I desember 2003 innleverte hun hovedoppgaven sin om bruk av engelsk i norsk næringsliv.