Om språkforholdene i Pakistan II – Pakistans regional- og lokalspråk

AV FINN THIESEN

Pakistan er ikke bare geografisk og kulturelt, men også språklig et slags mellomledd mellom India og den vestlige delen av Asia. I middelalderen så inderne på elven Indus, som flyter gjennom Pakistan fra nord til sør, som Indias vestgrense, og fortsatt følger grensen mellom indiske og iranske språk denne elven. I Indusdalen og øst for den snakkes to nyindoariske språk, nemlig panjabi og sindhi, som er søsterspråk til hindi og urdu. Vest for Indus snakkes to iranske språk, nemlig balutsji og pashto, som er søsterspråk til persisk og kurdisk. Svarende til disse fire språkene er Pakistan inndelt i fire provinser: Panjab, Sindh, Balutsjistan og Sarhad (tidligere North West Frontier Province). Panjabi, sindhi og balutsji snakkes, som navnene sier, i de tre førstnevnte, mens pashto snakkes i Sarhad.

Høyst eiendommelig er det at det i en enklave langt mot vest i Balutsjistan snakkes et dravidisk språk, nemlig brahui, som altså er et søsterspråk til tamil, som snakkes i Sør-India og på Sri Lanka. I den pakistanske delen av Kashmir (som strengt tatt ikke hører med til Pakistan) snakkes det ikke bare en rekke iranske og indiske språk, men også tibetansk, og ved Hunzaelven lengst mot nord finnes det en liten minoritet på 75 000 mennesker som snakker det gåtefulle burusjaskisk, et språk som trolig ikke er beslektet med noe annet språk i verden. Vi skal nå se nærmere på de viktigste språkene og begynner da med det største av dem, nemlig panjabi.

Panjabi i Pakistan og India

Panjabi er ikke bare morsmål for to tredjedeler av Pakistans ca. 140 millioner innbyggere, men snakkes også av ca. 25 millioner panjabere i India, især i delstaten Panjab, samt av et stadig voksende antall innvandrere i Vest- Europa og Nord-Amerika. Panjabiskriftspråket, som er basert på dialekten i byene Lahore i Pakistan og Amritsar i India, dyrkes ivrig i India, der det er offisielt språk i delstaten Panjab, og skrives der med et eget, indisk, alfabet. I Pakistan skrives panjabi, i den grad det overhodet skrives, med arabisk skrift. Det forbløffende er nemlig at panjabi, språket til den dominerende befolkningsgruppen i Pakistan, ikke har noen offisiell status i landet, ikke læres i skolene og praktisk talt ikke brukes som skriftspråk. Det har en viss, begrenset anvendelse i radio og tv, der panjabifarser er meget populære.

Man skulle ventet at det fantes en språkbevegelse for panjabi i Pakistan som agiterte for å gjøre panjabi til offisielt språk, innføre det som skolespråk, gi det tilbake den status som litteraturspråk som det hadde i senmiddelalderen, osv. En slik bevegelse finnes da også, men den er så ubetydelig og har så liten oppslutning at man nesten kan se bort fra den. En av årsakene til dette kan være at språket står urdu så nær at det ikke er noe større problem for panjaberne å tilegne seg og bruke urdu som formelt språk. Jeg har også hørt si at dette er en del av panjabernes strategi for å dominere resten av landet. Hvis man hadde prøvd å gjøre panjabi til Pakistans nasjonalspråk, ville det blitt oppfattet som urettferdig og undertrykkende. Da satser man i stedet på urdu, som står panjabi langt nærmere enn de øvrige pakistanske språkene. Jeg tror ikke mye på den forklaringen, men synes likevel den bør nevnes.

Forskjeller mellom panjabi og urdu

Forskjellen mellom panjabi og urdu er i samme størrelsesorden som mellom dansk og skikkelig norsk landsmål, kanskje litt større. Karakteristisk for panjabi er at det har erstattet de stemte aspirerte klusiler bh, dh, gh etc., som vi finner i urdu og de fleste andre nyindoariske språk, med ustemte uaspirerte klusiler p, t, k etc., fulgt av en bestemt tonebevegelse. Panjabi er altså et tonespråk, akkurat som norsk, noe som gjør det lettere for de pakistanske innvandrerne å tilegne seg den norske uttalen. Også den beryktede tjukke l finnes i panjabi (og også i urdu). For øvrig er panjabi et arkaisk språk som har bevart en del konsonantgrupper som er forsvunnet i urdu og andre nyindoariske språk, liksom det har bevart mange gamle sanskritord. Således er sanskritordet for «sønn» putra blitt erstattet med beTa i urdu og hindi, men heter puttar på panjabi.

Dialektforskjellene er store innenfor panjabi. Meget avvikende er siraiki, som har en del likheter med sindhi og snakkes av ca. 13 millioner mennesker i Sør-Panjab, rundt byene Multan og Bahawalpur. Etter disse byene kalles dialekten også multani eller bahawalpuri. Det finnes en meget aktiv siraikispråkbevegelse, som arbeider for å få siraiki anerkjent som selvstendig språk, og det utgis en del bøker og tidsskrifter på siraiki. Siraikis litterære tradisjoner går tilbake til 1700-tallets sufidiktning. Også de nordvestlige panjabidialektene avviker sterkt fra standard Lahore-panjabi, så sterkt at lingvister gjerne klassifiserer dem som et separat språk med betegnelsen «lahnda», men det er neppe mange lahndatalende som kjenner denne betegnelsen. Den mest avvikende av nordvestdialektene er hindko, som snakkes av ca. 3 millioner mennesker og ofte betraktes som et separat språk.

Innen jeg forlater panjabi, vil jeg gjerne begrunne stavemåtene Panjab og panjabi (i stedet for Punjab og punjabi). Den korte a-vokalen i nyindoariske språk som urdu og panjabi er meget forskjellig fra de vokalene som betegnes med bokstaven a i engelske ord som hat, hate og half, men likner noe på den lyden som betegnes med bokstaven u i et ord som butter. Det var dette som ledet engelskmennene til å gjengi den korte a-en i indiske ord og navn med bokstaven u. Etter at India og Pakistan blev selvstendige i 1947, er denne misvisende skrivemåten i det store og hele forsvunnet. Pushtu, Jubbulpore, Jullundur og Putna skrives i dag pashto, Jabalpur, Jalandhar og Patna, og selv en så hevdvunnen stavemåte som Calcutta er i ferd med å vike plassen for Kolkata.

Sindhi er nest størst

Det neststørste av de pakistanske språkene er sindhi, som tales av ca. 12 % av befolkningen, nesten alle i provinsen Sindh. Sindhi er et formrikt språk med mange arkaiske trekk. Det skrives med en egen variant av den arabiske skriften med mange diakritiske tegn. Språkets litterære tradisjoner går tilbake til 1500- tallet, og litteraturens største navn er Abdul Latif Bhitshah (1689–1752). I motsetning til panjaberne har sindherne en meget velutviklet språkbevissthet, og sindhi er det eneste av Pakistans lokalspråk som har en moderne litteratur av større betydning. Som i resten av Pakistan er skolespråket urdu, men motstanden mot urdu er sterk, og sindherne har fått trumfet igjennom sindhi som obligatorisk skolefag på alle klassetrinn i alle skoler i provinsen. Sindhi betyr egentlig «språket som snakkes ved Indus». Sindh er nemlig indernes betegnelsen på Indus. Også navnet India stammer fra denne kilden.

Pashto og balutsji er iranske språk

Både Pakistans tredje- og fjerdestørste språk, pashto og balutsji, er iranske språk og tilhører altså samme gren av de indoeuropeiske språkene som persisk, kurdisk og ossetisk (i Kaukasus). Pashto tales av ca. 10 % av befolkningen, hovedsakelig i Sarhadprovinsen. Dessuten tales språket av knapt halvdelen av befolkningen i Afghanistan, der det er offisielt språk. Det er store dialektforskjeller innenfor pashto. I de dialektene som snakkes i Sarhad, uttales selve ordet pashto som pakhto, og disse dialektene kalles derfor under ett for pakhto. [kh betegner her en velar spirant som ch i tysk Bach; i det internasjonale fonetiske alfabet skrives denne lyden x.] En pashtotalende afghaner betegnes som en pashtuner, mens en pakhtotalende pakistaner betegnes som en pakhtuner. På urdu betegnes begge med ordet paThân, et ord som en del nordmenn vil kjenne igjen fra Norsk Pathanmisjon. Blant pakhtunerne/ pathanerne fins det en uavhengighetsbevegelse som kaller den staten de ønsker å opprette, Pakhtunistan. Bevegelsen har imidlertid ikke noen særlig stor oppslutning, idet pathanernes lojalitet først og fremst retter seg mot stammen og klanen, og det er ofte sterkt fiendskap stammene imellom. Pashto er et litteraturspråk med skriftlige tradisjoner tilbake til 1500-tallet. Best kjent i Vesten er den store, patriotiske dikteren Khushal Khan Khattak (1613–1689), mens de selv foretrekker de inderlige religiøse diktene til Abd ur Rahman Baba (1653–1711). Folkelitteraturen er rik. Spesiell grunn er det til å nevne de særpregede tappadiktene, anonyme dikt på halvannen linje som i streng bunden form forteller en avsluttet historie. De fleste tappadikt sies å være forfattet av kvinner. Pashto går for å være et meget vanskelig språk å lære, og artikkelens forfatter, som selv i sin ungdom gjorde et par forgjeves forsøk, kan bekrefte dette.

Pakistans fjerdestørste språk (forutsatt at vi ikke teller siraiki som et selvstendig språk) er balutsji, som tales av ca. 6 millioner mennesker i det tynt befolkede Balutsjistan, som er delt mellom Iran og Pakistan. I den pakistanske delen bor det godt og vel 4 millioner balutsjitalende, altså ca. 3 % av befolkningen i Pakistan. Balutsji skrives med det arabiske alfabetet, men benyttes ikke mye som skriftspråk. Litteraturen består mest av poesi: heltedikt og kjærlighetslyrikk. Helt til nylig har prosaen begrenset seg til folkeeventyr.

Panjabi, sindhi, pashto og balutsji har status som pakistanske regionalspråk. Det betyr i praksis at det sendes på disse språkene fra de pakistanske radio- og tv-stasjonene. I skolene i Sindh er sindhi, som tidligere nevnt, obligatorisk skolefag på alle klassetrinn. I Sarhad og Balutsjistan er henholdsvis pashto og balutsji valgfritt skolefag. Panjabi undervises det ikke i på skolene i Pakistan, men det er mulig å studere middelalderlitteratur på panjabi ved noen universiteter.

Eliten foretrekker engelsk

Viktigere enn alle de nevnte språkene er på sett og vis engelsk, som er det språket eliten foretrekker. Alle som på noen måte kan ha råd til det, lar barna sine gå på engelskspråklige privatskoler. Det gir status å abonnere på engelske aviser. Høyere stillinger innenfor stats- og provinsadministrasjonen får man ikke uten å beherske engelsk. Når man reiser i Pakistan, ser man overalt maleriske skilt på noe som man i sin uvitenhet tror er urdu. Den dagen man får lært seg urdu, oppdager man at mer enn 90 % av disse skiltene er skrevet på engelsk, men med urdualfabetet.

Mange små minoritetsspråk

I tillegg til disse språkene finnes det en rekke små minoritetsspråk. Det største av dem, og det eneste dravidiske språket utenfor Sør-India og Sri-Lanka, er brahui, som snakkes av knapt 1 million mennesker i Balutsjistan, særlig i området rundt Kalât. Brahui skrives med det arabiske alfabetet, men har ikke noen litterær tradisjon. Tilstedeværelsen av dette dravidiske språket så langt mot vest tyder på at dravidiske språk i forhistorisk tid har vært talt over hele Sør-Asia.

I fjellområdene lengst mot nord, i den pakistanske delen av Kashmir, snakker ca. 250 000 mennesker khowar, mens ca. 200 000 snakker shina. Disse to språkene klassifiseres sammen med kashmiri (som bare tales i Srinagardalen i den indiske delen av Kashmir,) som dardiske språk. De fleste språkforskere mener at de dardiske språkene utgjør en avvikende gren av de nyindoariske språkene, mens enkelte vil klassifisere dem som en selvstendig gren av de indoeuropeiske språkene, en mellomform mellom den iranske og den indoariske grenen. Den norske professoren Georg Morgenstierne (1892–1978) var en av verdens fremste utforskere av disse språkene. Professor Ruth Schmidt ved Universitetet i Oslo er en av verdens meget få shinaspesialister.

Mot grensen til Tibet snakker ca. 400 000 mennesker balti eller baltistansk, en vesttibetansk dialekt som avviker sterkt fra standardtibetansk. Hertil kommer en rekke meget små nyindoariske, dardiske og iranske minoritetsspråk. Ifølge Languages of the World Ethnologue snakkes det i alt intet mindre enn 50 språk i Pakistan.

-- Finn Thiesen er magister i sammenliknende indoeuropeisk språkvitenskap og førsteamanuensis i persisk ved Institutt for østeuropeiske og orientalske studier, Universitetet i Oslo. Han har tidligere arbeidet som amanuensis i urdu samme sted og som lektor i hindi ved Københavns Universitet.