2 Rettskrivningen og læreboknormalen for bokmål

2.1 Forslag fra Norsk språkråd

Spørsmålet om rettskrivningsendringer ble tatt opp allerede på det første ordinære møtet i Norsk språkråd 15. april 1972. Bokmålsseksjonen gjorde et enstemmig vedtak om at det burde skje en liberalisering av rettskrivningsreglene for bokmål. Før en fullstendig rettskrivningsrevisjon kunne settes i gang, ble det fremmet forslag om en viss liberalisering i reglene for bøyning av hunkjønnsord, flertall av intetkjønnsord og fortidsformer av svake verb. Liberaliseringen skulle gjelde for skoleelevers skriftlige arbeider og for språkbruken i Norsk rikskringkasting.

Etter å ha innhentet uttalelser i saken fra de sakkyndige skoleråd henstilte departementet i rundskriv av 13. april 1973 til sko- [side7] lene at det ikke gis feil om elevene i sine skriftlige arbeider fraviker gjeldende rettskrivning slik som nevnt i forslaget om liberalisering. Departementet understreket at dette ikke innebar noen form for endring av gjeldende rettskrivning for bokmål, og at det fortsatt skulle undervises i samsvar med rettskrivningen. Liberaliseringsforslaget ble ikke gjort gjeldende for Norsk rikskringkasting.

På rådsmøtet 2.–3. februar 1973 vedtok bokmålsseksjonen å oppnevne et særskilt utvalg til å utrede spørsmålet om endringer i bokmålsrettskrivningen. Forslagene fra særutvalget ble drøftet på flere møter i bokmålsseksjonen i 1976, 1978 og 1979, mens særutvalget samtidig fortsatte sitt arbeid. På rådsmøtet 9. oktober 1976 vedtok Språkrådet å rå til at det fortsatt skal være skille mellom en videre rettskrivning og en trangere norm (læreboknormal) i begge målformer. Vedtaket var enstemmig i nynorskseksjonen (tjue stemmer), i bokmålsseksjonen stemte tretten av nitten for. På samme møte gjorde bokmålsseksjonen de første vedtak om endringer i bokmålsrettskrivningen. De øvrige forslag fra særutvalget ble sluttbehandlet av bokmålsseksjonen og rådet på rådsmøtet 26.–27. januar 1979. Forslagene ble drøftet generelt i råd og seksjon, deretter ble det stemt over dem i seksjonsmøte.

Fagnemnda i Språkrådet utarbeidet en samlet oversikt over de forslag til endringer i rettskrivning og læreboknormal som var vedtatt i bokmålsseksjonen. Denne oversikten ble oversendt til departementet med brev fra Språkrådet av 16. oktober 1979. Oversikten er trykt som vedlegg til denne meldingen. Med oversikten fulgte fire vedlegg, bl.a. referat fra de rådsmøter som gjorde vedtak i saken. Disse vedleggene følger meldingen som utrykte vedlegg.

Det trykte vedlegget gir en fullstendig oversikt over alle forslag til endringer i rettskrivningen og læreboknormalen for bokmål. Forslagene gjelder sju forhold:

Intetkjønnsord i bestemt form flertall

Hovedregelen blir at alle intetkjønnsord har valgfritt -a eller -ene i bestemt form flertall både i rettskrivningen og i læreboknormalen. Vel 500 ord som ender på trykklett -e, har i dag bare -ene. I læreboknormalen skal bare ni ord ha obligatorisk -a.

Den ubestemte artikkel i hunkjønn

Alle hunkjønnsord kan valgfritt ha ei eller en som ubestemt artikkel.

Hunkjønnsformen av eiendomspronomen

Hunkjønnsformen av eiendomspronomen (mi, di, si) blir obligatorisk etter bestemt form hunkjønn på -a. Når eiendomspronomet står foran, blir det valgfritt min/mi, din/di, sin/si.

Genitiv av hunkjønnsord i bestemt form

Genitiv på -s i bestemt form er tillatt også om en bruker -a-form. Genitiv på -ens blir tillatt selv om -a blir brukt i nevneformen av ordet.

Hunkjønnsord i bestemt form entall

I rettskrivningen vil alle hunkjønnsord valgfritt få -a eller -en, med unntak for visse faste uttrykk. I læreboknormalen skal om lag 640 ord ha obligatorisk -a, mot tidligere om lag 1100 ord. Obligatoriske -a-ord kan få -en når de brukes i overført betydning. Blant de ord som etter forslaget vil kunne få jamstilt -en i læreboknormalen, er f.eks. bjørk, bok, dør, gate, gås, hesje, regle, seng, ugle.

Bøyningen av noen svake verb

Preteritum (fortidsform) på -a og -et skal være mest mulig jamstilt når en av disse formene på forhånd er tillatt. Dessuten skal både -a og -et være tillatt ved noen verb som nå bare har -te eller -de. Ved enkelte verb skal valgfriheten innskrenkes, slik at visse preteritumsformer på -te utgår. I alt fører dette til endringer i bøyningen av om lag 240 verb.

Enkeltord

Det blir foreslått endringer i skrivemåten eller bøyningen av en rekke enkeltord, til sammen nærmere 150 grunnord. I de fleste tilfeller gjelder det jamstilling i læreboknormalen av mer tradisjonelle former som i dag bare er klammeformer i rettskrivningen, eller som ikke er godkjent innenfor rettskrivningen for bokmål. Blant de nye former som etter forslaget vil bli godkjent i læreboknormalen, er f.eks. bjerk, fjel, frem, hvass, rede, syd.

De fleste vedtak i bokmålsseksjonen ble gjort enstemmig eller med forholdsvis klart flertall. Noen vedtak ble imidlertid gjort med knapt flertall. Jamstillingen av -a og -ene i bestemt form flertall av intetkjønnsord ble vedtatt med elleve mot ti stemmer. En rekke bøyninger av verb ble vedtatt med tolv mot ni stemmer (i ett tilfelle med elleve mot ti). Reduksjonen av antall obligatoriske hunkjønnsord med -a i læreboknormalen ble vedtatt med tolv eller tretten stemmer av 21 tilstedeværende. Flertallet for endringene i de fleste enkeltordene var fra elleve til fjorten. [side 8]

2.2 Uttalelser om forslagene fra Norsk språkråd

Forslagene fra Norsk språkråd om endringer i rettskrivningen og læreboknormalen for bokmål ble i samsvar med vanlig praksis i slike tilfeller forelagt Grunnskolerådet, Rådet for videregående opplæring og Lærerutdanningsrådet til eventuell uttalelse. Ettersom Norsk språkråd også hadde tatt opp spørsmålet om bruksområdet for læreboknormalen og herunder forholdet til Norsk rikskringkasting, ble forslagene også sendt denne institusjonen til uttalelse.

Alle disse instanser har uttalt seg i saken, Norsk rikskringkasting likevel ikke om de rettskrivningsforslag som er fremmet. I tillegg har en rekke organisasjoner, institusjoner og enkeltpersoner gitt uttrykk for synspunkter på forslagene fra Norsk språkråd i henvendelser til departementet.

Grunnskolerådet peker i sin enstemmige uttalelse, oversendt med brev av 14. mars 1980, på at rådet ikke har sett det som sin oppgave å vurdere de reint språklige endringene som er foreslått. Rådet har begrenset seg til å vurdere de praktisk-pedagogiske konksekvensene av forslagene.

Om den bredere rettskrivningen uttaler Grunnskolerådet bl.a. :

«Generelt er det et pedagogisk ønskemål å få et så stort samsvar som mulig mellom elevenes talemål og det språket de bruker i skriftlige framstillinger. Fra et opplæringssynspunkt bør derfor avstanden mellom taleformer og skriftformer være så liten som mulig for elevene. I denne sammenheng er det nødvendig å peke på og understreke at bokmålsbrukere blant grunnskoleelevene er spredt over hele landet, og sannsynligvis har flertallet av dem et talemål knyttet til ulike by- og bygdedialekter. I forbindelse med de foreslåtte endringene i bokmålsrettskrivningen mener Grunnskolerådet det burde vært gjort større vitenskapelig kontrollerte undersøkelser om språkbruksforholdene til nettopp disse elevene. Vi savner undersøkelser som viser hvordan gjeldende rettskrivning har virket i skolen: hvilke erfaringer er gjort i byer, bygder og tettsteder, hvordan utnyttes hele rettskrivningen med hoved- og sideformer, hvordan fungerer liberaliseringsvedtaket, hva med «dialektfeil», er valgfriheten for stor eller for liten, osv. osv.

Slike undersøkelser kunne dokumentert om det er reelt behov for større rettskrivningsendringer i bokmålet nå. Når dette ikke er gjort, vurderer Grunnskolerådet det slik at gjeldende rettskrivningsnormal (sammen med liberaliseringsvedtaket fra 1972) er så vid at den imøtekommer rimelige ønsker om valgfrihet for elevene. Spørsmålet om rettskrivningsendringer bør tas opp på nytt dersom vitenskapelige undersøkelser dokumenterer et slikt behov.

Etter Grunnskolerådets vurdering blir det generelt lagt for liten vekt på de pedagogiske konsekvensene av større rettskrivningsendringer. Etter vår mening har både lærere og elever behov for stabilitet i den praktiske opplæringssituasjonen knyttet til innøving av rettskrivningsregler. Men også her burde det vært gjort grundige undersøkelser.»

Grunnskolerådet understreker at læreboknormalen fortsatt må være bindende for alle lærebøker som godkjennes til bruk i skolen, og peker på at denne normalen reelt må representere en fast norm om den skal ha noen hensikt:

«Læreboknormalen fra 1959 har eneformer og jamstilte hovedformer som landsgyldig hovednorm. Dette har etter Grunnskolerådets vurdering lært en pedagogisk heldig løsning som bl.a. har hindret at mange ord har dukket opp snart i en form og snart i en annen i lærebøkene. For elever i en innlæringsfase mener vi dette er et godt og viktig prinsipp.

Men dette prinsippet brytes fullstendig dersom flertallsforslaget fra Norsk språkråd blir vedtatt. Forslaget åpner for stor valgfrihet, noe som i praksis må føre til at den enkelte lærebokforfatter (eventuelt det enkelte lærebokforlag) kommer til å stå for normeringen av språket i lærebøkene. For elevene betyr det å møte ulike former fra bok til bok. Dette er en utvikling Grunnskolerådet ikke kan støtte, fordi vi mener den vil skape usikkerhet og forvirring i skolens morsmålsopplæring.

Grunnskolerådet ser ikke på spørsmålet om parallellutgaver av lærebøker på bokmål som et hovedspørsmål når vi skal vurdere forslaget om utvidelse og endring av læreboknormalen. (Den økonomiske siden av denne saken tar vi ikke opp her.)

Likevel mener vi skolen – det gjelder både elever og lærere – er lite tjent med språkstrid på lokalplanet i forbindelse med valg av lærebøker. Det bør fortsatt være fagligpedagogiske kriterier og ikke språkformene som avgjør lærebokvalget i skolen.»

På dette grunnlag konkluderer Grunnskolerådet bl.a. med at læreboknormalen fra 1959 med eneformer og jamstilte hovedformer bør beholdes.

Rådet for videregående opplæring opplyste i brev av 21. april 1980 at rådet hadde delt seg i et flertall på seks og et mindretall på fem. Flertallet uttalte:

«Rådet for videregående opplæring kan ikke se at de forandringer som nå er foreslått i bokmålsrettskrivningen, vil ha særlig negative konsekvenser for den videregående skolen.

RVO har ikke tatt stilling til bruksområdet for læreboknormalen og heller ikke til de språkpolitiske stridsspørsmål som forslaget til justeringer innebærer.»

Mindretallet gav uttrykk for at gjeldende læreboknormal og rettskrivningsregler står i et rimelig forhold til hverandre, og rådde derfor fra at Norsk språkråds forslag til end- [side 9] ringer  blir gjennomført. Mindretallet pekte også på behovet for flere vitenskapelige undersøkelser.

Lærerutdanningsrådet har gitt uttalelse med brev av 11. april 1980 etter at saken var behandlet i arbeidsutvalget. Flertallet i arbeidsutvalget pekte på at språkbruken i lærebøkene i stor grad vil bli overlatt til den enkelte lærebokforfatter eller forlagene dersom læreboknormalen blir endret slik som foreslått av Norsk språkråd. Dette kan lett gi større språklig uro i skolen og større pedagogiske problemer. Flertallet mente imidlertid at de forslag det var enighet om i Språkrådet, bør kunne gjennomføres. Et mindretall på en sluttet seg til forslagene fra Språkrådet.

Riksmålsforbundet og Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur har støttet forslagene fra Norsk språkråd i henvendelser til departementet, mens Noregs Mållag har rådd til at forslagene blir sendt tilbake til Norsk språkråd til ny behandling. Landslaget for språklig samling har uttalt at forslagene primært bør avvises, subsidiært bør forslagene om endringer i rettskrivningen kunne godtas, mens forslagene til endringer i læreboknormalen blir avvist.

Landslaget for norskundervisning har rådd ifra endringer i læreboknormalen, og 49 lærere i norsk språk ved universiteter og distriktshøgskoler har skrevet under en utførlig kommentar av 1. februar 1980 med sterke innvendinger mot gjennomføring av andre forslag enn dem som fikk klart flertall i bokmålsseksjonen. På den annen side har 160 vitenskapelige tjenestemenn i forskjellige fag ved universitetene støttet forslagene fra Språkrådet.

2.3 Departementets vurdering

Departementet viser til at Stortinget ved sin behandling av St. meld. nr. 15 for 1968–69, Om språksaka, slutter seg til Vogt-komiteens hovedkonklusjoner når det gjelder rettskrivningsspørsmålet, jf. bl.a. Innst. S. nr. 189 for 1969–70 s. 288:

«Etter komitéens mening bør en i framtida vise en liberal holdning til de mange ord og former som både har tradisjon i skriftspråket og er levende i litteratur og tale, men som i dag er utelukket fra gjeldende rettskrivning.»

Vogt-komiteen hadde videre i sin innstilling (s. 53) forutsatt at det foreslåtte språkrådet skulle ta opp spørsmålet om en revisjon av rettskrivningen. Stortinget sluttet seg også til dette, og på denne bakgrunn har Norsk språkråd fremmet forslag om betydelige endringer i rettskrivningen og læreboknormalen for bokmål, mens nynorskseksjonen ikke har funnet grunn til større endringer i rettskrivningen eller læreboknormalen for nynorsk.

Departementet kan ikke se at forslagene fra Norsk språkråd er i strid med Språkrådets formålsparagraf, slik enkelte har antydet. Etter § 1 i lov om Norsk språkråd av 18. juni 1971 skal Språkrådet på den ene side (bokstav a) «verne om den kulturarv som norsk skriftspråk og talespråk representerer", på den annen side (bokstav b)» følge utviklingen av norsk skriftspråk og talespråk og på dette grunnlag fremme samarbeid i dyrkingen og normeringen av våre to målformer og støtte opp om utviklingsstendenser som på lengre sikt fører målformene nærmere sammen".

Disse formuleringer innebærer at Norsk språkråd i sitt arbeid må foreta en løpende avveining av to tilsynelatende motstridende hensyn: 1. Behovet for å verne om språklige tradisjoner. 2. Ønsket om å føre våre to målformer nærmere hverandre. En slik avveining kan ofte være vanskelig, men den er uttrykk for en helt normal situasjon i vårt samfunn. De fleste vedtak som fattes, må bygge på avveining av ulike interesser eller en nærmere avklaring av målkonflikter.

Departementet finner at forslagene om endringer i rettskrivningen og læreboknormalen for bokmål klart ligger innenfor rammen av en rimelig tolkning av Norsk språkråds formålsparagraf, enda de foreslåtte endringene kan føre til at avstanden mellom de to målformene i praksis blir større på enkelte områder.

Det har vært pekt på at Norsk språkråd burde ha gjennomført bedre undersøkelser av den faktiske språkbruken før forslag om så omfattende endringer ble fremmet, jf. formuleringen «følge utviklingen av norsk skriftspråk og talespråk og på dette grunnlag fremme samarbeid i dyrkingen og normeringen av våre to målformer». Departementet er enig i at det kunne ha vært ønskelig med grundigere undersøkelser av den faktiske språkutviklingen, men finner ikke at forslagene bør avvises av den grunn.

Den arbeidsmåten bokmålsseksjonen har brukt, bl.a. med avstemninger på ulike møter og med noe skiftende frammøte, kan ha ført til enkelte forslag som noen vil oppfatte som mindre konsekvente. Dette forholdet synes likevel ikke å kreve at forslagene blir sendt tilbake til ny behandling.

Norsk språkråd er et rådgivende organ, og departementet vil ha rett og plikt til å foreta [side 10] en selvstendig vurdering av alle forslag rådet fremmer. Med den status og faglige kompetanse Språkrådet har, bør departementet imidlertid til vanlig være meget tilbakeholdende i sin overprøving av faglige spørsmål, f.eks. spørsmål som gjelder språknormering. Det kan i enkelte tilfeller være aktuelt å sende forslag tilbake til Språkrådet til ny behandling, men departementet vil normalt ikke ha tilstrekkelig faglig kompetanse på egen hånd til å endre språklige vedtak som Språkrådet har oversendt til godkjenning. Det vil også ofte være vanskelig å finne andre organer med en tilsvarende språklig kompetanse som blir anerkjent av de fleste.

På denne bakgrunn vil departementet ikke foreta noen nærmere drøfting av de enkelte forslag til endringer i rettskrivningen og læreboknormalen for bokmål.

Departementet antar at den utvidelse av rettskrivningen og læreboknormalen som Språkrådet foreslår for bokmål, vil bli oppfattet som rettferdig og naturlig av store grupper, mens andre vil finne at Språkrådet med sine forslag har fjernet seg for mye fra den tilnærmingslinje som tidligere har vært fulgt i norsk språknormering. Språkrådet har riktignok bare i liten utstrekning foreslått at gjeldende former skal utelukkes fra rettskrivningen eller læreboknormalen, men mange vil finne at det avgjørende er hvilke former som i praksis kommer til å bli brukt.

Departementet ser først og fremst to spørsmål som det kan være grunn til å drøfte nærmere. Det ene gjelder bredden eller mangfoldet i rettskrivningen og læreboknormalen, det andre hvilke former som i praksis vil bli valgt i lærebøkene innenfor en meget vid læreboknormal.

I vår språksituasjon må det anses som naturlig og nødvendig at vi har mange jamstilte former både i rettskrivningen og læreboknormalen. Dette har også vært det faktiske forhold siden tidlig på 1900-tallet. En har på den måten prøvd å gi rom for ulike språklige tradisjoner og holdninger, bl.a. for dialektavvik rundt omkring i landet, samtidig som en bevisst har tatt opp i rettskrivningen og læreboknormalen ordformer som kan føre våre to målformer nærmere sammen. Det vil alltid være et vurderingsspørsmål hvor langt en bør gå i så måte før ulempene av praktisk-pedagogisk art blir for store – for mange jamstilte former å holde rede på, manglende fasthet i språknormen, stilistisk usikkerhet ved bruk av de ulike formene osv.

Vogt-komiteen pekte (s. 31) på den avveining som her må skje: «Enhver rettskrivning vil måtte treffe et valg mellom forskjellige former som ofte hver for seg er meget brukt, men prinsipielt er det uheldig at former som både har tradisjon i skriftspråket og er levende i litteratur og tale, utelukkes fra den offisielle rettskrivning.» Kirke- og undervisningskomiteen gav i Innst. S. nr. 189 for 1969–70 sin tilslutning til denne uttalelsen (s. 288–289, jf. s. 274 og 282).

Departementet har heller ikke vesentlige merknader til at Språkrådet med sitt forslag har utvidet rettskrivningen for bokmål slik at det i svært mange tilfeller finnes to eller tre jamstilte bøyningsformer, i enkelte tilfeller til og med fire. Det er en praktisk-pedagogisk pris vi må betale for å kunne leve med den særnorske språksituasjonen og samtidig muliggjøre en videre utvikling som bl.a. kan føre de to målformene nærmere sammen.

De praktisk-pedagogiske innvendinger blir imidlertid vektigere når det gjelder et meget stort antall jamstilte former i læreboknormalen. Læreboknormalen for bokmål har alltid omfattet flere jamstilte former enn det som er vanlig for lærebokrettskrivninger i andre land, og mange har hatt et ønske om en snevrere læreboknormal. En forutsetning for utarbeidelsen av læreboknormalen av 1959 var opphavlig et slikt ønske om færre jamstilte former, men dette ble på grunn av kryssende hensyn i liten grad innfridd.

Forslaget fra Norsk språkråd innebærer en betydelig utvidelse av rammen for læreboknormalen for bokmål, med et mye større antall jamstilte lærebokformer. Departementet er i tvil om dette er en heldig utvikling, og hadde helst sett at utvidelsen innenfor læreboknormalen hadde vært noe mindre omfattende. Det hadde kanskje vært en bedre løsning at enkelte av de nye formene bare hadde fått plass i rettskrivningen, ikke i læreboknormalen.

I tråd med de generelle synspunkter som det er gitt uttrykk for ovenfor i dette avsnittet, finner departementet imidlertid ikke å ville antyde konkrete endringer i forslagene fra Språkrådet, men antar at det er et spørsmål som Norsk språkråd løpende bør overveie, og at Språkrådet ved vurdering av seinere rettskrivningsendringer bør prøve å redusere antallet jamstilte former i læreboknormalen. Departementet forutsetter at Språkrådet i dette arbeidet legger vekt på praktisk-pedagogiske erfaringer bl.a. i skolen, og samtidig støtter opp om utviklingstendenser som på lengre sikt kan føre våre to språkformer nærmere sammen.

En meget vid læreboknormal kan særlig skape problemer ved valg av språknorm i [side 11] lærebøker. Det er lovfestet at lærebøker til vanlig skal foreligge både på bokmål og nynorsk. Dette er en nødvendig merutgift som vi må godta i vårt språkkløyvde land. Det er imidlertid ønskelig – bl.a. av økonomiske grunner – at vi normalt begrenser parallellutgavene til to (her bortsett fra samiske utgaver). Enkelte har ønsket flere lærebøker med noe mer radikale bokmålsformer, men gjennomgående er den språknorm lærebokforfatterne og forlagene har valgt å bruke innenfor læreboknormalen, blitt godtatt av de berørte parter.

Språkrådets forslag til ny læreboknormal for bokmål kan gi en ny læreboksituasjon. Hvis forfatterne og forlagene skulle velge hovedsakelig å bruke de moderate («konservative») formene innenfor den nye læreboknormalen, kan ønsket om parallellutgaver med mer radikale former bli så sterkt og forståelig at det gir grunnlag for krav om tre parallellutgaver av alle lærebøker. Departementet ser det for sin del ikke som mulig eller riktig å bidra med statlige midler til å utgi tre norske parallellutgaver, og vil derfor be Norsk språkråd følge utviklingen på dette området nøye. Dersom bare de mest moderate former i praksis skulle bli valgt, kan det gi grunn til å ta spørsmålet om læreboknormalen opp til ny vurdering.

Til tross for den tvil departementet har gitt uttrykk for når det gjelder den foreslåtte sterke utvidelse av rammen for læreboknormalen, antar departementet at læreboknormalen nå bør bli fastsatt slik som Norsk språkråd har foreslått. Vi har i denne forbindelse lagt vekt på den omfattende behandling saken har fått i Norsk språkråd, og at det etter sakens natur har vært nødvendig med kompromisser mellom ulike språkpolitiske fløyer.

Hvis Stortinget gir sin tilslutning til forslaget om endringer i rettskrivningen og læreboknormalen for bokmål, vil departementet ta skritt for å sette endringene i kraft så snart som mulig. Reviderte ordlister og norsklærer for bokmål må imidlertid forutsettes å foreligge før den nye rettskrivningen og læreboknormalen kan gjennomføres helt ut i skolens undervisning. Men elevene bør ha anledning til å ta i bruk formene i den reviderte rettskrivningen så snart endringene er vedtatt. Liberaliseringsvedtaket av 13. april 1973 bør falle bort fra samme tid. I andre lærebøker enn i norsklærer kan den nye læreboknormalen gjennomføres etter hvert som det blir aktuelt med nye utgaver.

Dersom Stortinget skulle ha vesentlige innvendinger mot forslagene fra Norsk språkråd, vil det være naturlig å legge saken fram for Språkrådet til ny vurdering før det fastsettes endringer i rettskrivningen og læreboknormalen for bokmål. Departementet antar for sin del at bl.a. spørsmålet om færre jamstilte former i læreboknormalen i tilfelle bør overveies nærmere, f.eks. på den måten at en del foreslåtte lærebokformer bare gjennomføres som klammeformer i den videre rettskrivningen.

Ved siden av dobbeltformer som klart er grunngitt språklig, gjelder i norsk rettskrivning og læreboknormal mange dobbeltformer i skrivemåte uten at forskjellene berører uttalen. I slike tilfeller antar departementet at Norsk språkråd i sitt løpende normeringsarbeid bør vurdere en forenkling og i større grad gjennomføre eneformer. Dette gjelder også en rekke dobbeltformer av mer teknisk art. Det synes således ikke å være hensiktsmessig at f.eks. klokkeslett skal kunne skrives kl. 9.00, kl. 09.00, kl. 9 og kl. 0900, og alle former også valgfritt uten punktum etter kl. Departementet finner det ønskelig at Språkrådet vurderer slike spørsmål nærmere med tanke på færre godkjente skrivemåter.