Bokmålsrettskrivningen på 1900-tallet
Bokmålsrettskrivningen i vårt århundre
Av Ståle Løland, tidligere kontorsjef i Norsk språkråd
Ved inngangen til vårt århundre hadde vi to offisielle skriftspråk i Norge: «landsmålet» (fra 1929 nynorsk) som bygde på Ivar Aasens normal, og «det almindelige Bogsprog» eller «Rigsmaal» (fra 1929 bokmål) som bare i liten grad skilte seg fra dansk. Avstanden mellom de to var forholdsvis stor, og språkpolitikken har stort sett gått ut på å nærme dem til hverandre gjennom en rekke rettskrivningsreformer: 1907 (bare bokmål), 1910 (bare nynorsk), 1917, 1938, 1959 og 1981 (bare bokmål). Den siste reformen var et brudd med tilnærmingslinjen i og med at en rekke tradisjonelle former ble gjeninnført i bokmålsrettskrivningen. I denne artikkelen skal vi se nærmere på rettskrivningsreformene i bokmål i vårt århundre.
1907
Det viktigste i 1907-reformen var at de «harde» konsonantene p, t, k ble innført i stedet for de «bløte» b, d, g i en hel del ord. Nå skulle en for eksempel skrive «løp ut paa gaten efter en kake» mot tidligere «løb ud paa gaden efter en kage». Noen ord som hadde skiftende uttale – en hjemlig norsk og en «dannet», tilnærmet dansk – fikk valgfrihet: haap eller haab, bot eller bod, bok eller bog osv. Disse forandringene førte til nye sammenfall av ord i skrift. For å unngå sammenblanding ble dobbeltkonsonant tatt i bruk i slike tilfeller (bukk/buk, hugg/hug osv.). Også i bøyningsverket ble det gjort store endringer. Mange substantiver fikk norske flertallsformer i stedet for de danske, for eksempel hester (ikke heste) og hus (ikke huse). Preteritum på -et ble innført i verb som tidligere hadde -ede (kastet/kastede). Som vi ser, bidrog alle disse endringene til å fjerne norsk rettskrivning fra den danske.
1907-reformen slo raskt igjennom. Det hang trolig sammen med den nasjonale stemningen etter unionsoppløsningen i 1905. Dessuten var endringene stort sett i samsvar med den «dannede» dagligtalen som de dominerende klassene brukte.
1917
Rettskrivningsreformen i 1917 tok ytterligere et steg i norsk retning. Reglene for harde konsonanter, dobbeltkonsonant i utlyd og flertallsbøyning av substantiver ble langt på vei gjennomført slik vi har dem i dag. Skrivemåter med ll og nn ble innført i mange ord som hadde hatt ld og nd: fjell, mann mot tidligere fjeld, mand. Enda viktigere var det at æ ble skiftet ut med e i en mengde ord: læse lese, sæk sekk osv. En rekke ordformer fra dialektene og nynorsk kom inn ved siden av de tradisjonelle: bein/ben, bru/bro, golv/gulv osv. I bøyningen kom det inn en viktig talemålsform: artikkelen -a i hunkjønn. Den ble generelt tillatt, men frarådd i litterære ord. Fortidsformer på -a i verb ble også tillatt (kasta ved siden av kastet), men ble gjort avhengig av emne og stiltype. Vi kan ellers merke oss at å ble innført i stedet for aa.
De obligatoriske endringene i 1917-rettskrivningen ble gjennomført relativt fort, i hvert fall innen midten av 1920-årene. Men de valgfrie endringene hadde liten gjennomslagskraft.
1938
Enda større motstand møtte 1938-reformen, som brøt radikalt med det tradisjonelle skriftspråket. Reformen delte de tillatte formene i to klasser: hovedformer og sideformer. Hovedformene skulle brukes i lærebøker, mens sideformene var tillatt for skoleelever. Sideformene ble satt i klammer i ordlistene og ble derfor også kalt «klammeformer». Det samme systemet har vi i dag, bortsett fra at hovedformene («læreboknormalen») også skal brukes i statsadministrasjonen.
I 1938 fikk en mengde enkeltord i bokmål en form som lå nærmere dialektene og nynorsk. Diftong ble innført i mange ord, både obligatorisk og som valgfri form, for eksempel røyk (eneform), sein el. sen. Dessuten kom det inn eneformer som bru, fram, nå, etter, snø, språk; og valgfrie former som golv, trøtt, sjuk, mjøl, band. Enda viktigere enn enkeltordene var innføringen av obligatorisk hunkjønnsendelse -a i over tusen ord. Dessuten kunne de fleste ordene som var hunkjønn i nynorsk, også være det på bokmål. A-endelse ble obligatorisk i bestemt form flertall av noen få intetkjønnsord (barna, dyra osv.). Fortid på -a i verb ble obligatorisk i ord med «særnorsk» lydform, ellers valgfritt i de verbene som kunne ha det i nynorsk.
Store deler av 1938-rettskrivningen møtte sterk motstand, særlig fra konservativt hold. På 1950-tallet organiserte den seg og satte opp en motnormal under navnet «riksmål». Den gjennomførte former som nu, frem, sne, sprog, sten og -en i nesten alle hunkjønnsord. Dette førte til en kløyving mellom en offisiell bokmålsnormal og en privat riksmålsnormal.
1959
I 1951 opprettet Stortinget Norsk språknemnd, som fikk i oppdrag å utarbeide en ny rettskrivningsnormal. Formålet skulle først og fremst være å skjære ned tallet på dobbeltformer. Resultatet av arbeidet ble en ny rettskrivning som går under navnet Læreboknormalen av 1959.
Reformen skar ned på antallet jamstilte former slik at det ble flere sideformer: trøtt [trett], mjøl [mel], sein [sen] osv. Likevel ble det ikke noen vesentlig reduksjon i valgfriheten. Vi legger også merke til at det er de «radikale» formene som ble gjort til hovedformer.
1981
Den ganske utbredte misnøyen med rettskrivningen førte til at Stortinget nedsatte en komite i 1964 – «Vogt-komiteen» – som skulle «ta opp til drøfting heile språksituasjonen i landet, og gjera framlegg om tiltak som komiteen meiner kan tene til å ta vare på og utvikle vår norske språkarv». Et av resultatene av komiteens arbeid var at Norsk språkråd ble opprettet i 1972 til erstatning for Norsk språknemnd. Språkrådet utarbeidet et forslag til ny rettskrivning for bokmål, som ble enstemmig vedtatt av Stortinget i 1981.
Som nevnt innebar 1981-reformen et brudd med tilnærmingslinjen. En rekke tradisjonelle ordformer ble jamstilt med hovedformene i 1959-normalen, både slike som før hadde vært sideformer, og slike som ikke hadde vært tillatt siden 1938: frem, bro, sen, mel osv. Men fortsatt skulle det bare hete for eksempel etter, snø, språk, nå, hage, røyk, stein. Endelsen -en ble tillatt i alle hunkjønnsord i rettskrivningen, mens en del «særnorske» ord og ord som hadde slått igjennom med -a, fortsatt skulle ha -a i læreboknormalen: boka el. boken, kua [kuen] osv. Endelsen -ene ble jamstilt i flertall av intetkjønn i de ordene der -a hadde vært obligatorisk før, bortsett fra barna og beina. I verbbøyningen ble -a og -et jamstilt i alle verb.
Etter 1981 har språkstriden i bokmålsleiren stilnet av. Både det radikale bokmålet og «faneformene» i riksmålsnormalen har gått tilbake. Det som ofte blir betegnet som «moderat» bokmål, ser ut til å befeste sin stilling.
Tekstprøver
For å vise utviklingen i rettskrivningen tar vi med et stykke fra «Vesleblakken» av Jacob B. Bull slik det er gjengitt Nordahl Rolfsens lesebok i utgaver fra 1896 til 1955. Først stykket i Bulls egen form i «Skisser» fra 1891:
Det var midtvinters og knagende koldt. Inde var alle Ruder fast tilfrosne, somme med æventyrlige Roser, hvor det rødgule Solskin leged og brød dæmped igjennem, andre med tæt, graa, lubben Frost, som ikke slap nogen Straale ind uden der, hvor vi Børn havde moret os med at smelte runde Huller ut efter alle Fingertopper for at kige ud i Vinterglæden. Thi derude var der som et Hav af Lys. Himlen staalblaa og dirrende af Sol; den frosne, ryre Sne tindrende hvid med skarpe, blaalige Skygger efter Skigaarder og Busker, Spurvene langs alle Møner og i Flokke paa Laavbroerne som store, graabrune Nøster af løs Uldtraad og alle Mennesker hurtige i Gangen og rimfrosne efter Aandedrættet.
Og bortved Præstegaardsbækken havde vi i disse Dage drevet vor Lek. Der havde der laget sig Istapper og fantastiske Hvælvinger, hvor vi leked Hus og laa og indbilte os, at vi havde det godt og varmt; der var der frosset bulket Is og underlige Figurer i Smaastrygene, med Revner, hvorigjennem vi saa det sorte, hemmelighedsfulde Vand dybt nede og hørte det mumle og fortælle, naar vi lagde Øret nedtil.
Nordahl Rolfsens lesebok 1896:
Det var midtvinters og knagende koldt. Himmelen var staalblaa og dirred af sol; den frosne sne tindred hvid med skarpe blaalige skygger efter skigarder og busker, spurvene sad langs alle møner og i flokker paa laavebroerne som store graabrune nøster af løs uldtraad, og alle mennesker var snøgge i gangen og rimfrosne efter aandedrættet. Og bortved Prestegaards-bækken havde vi i disse dage drevet vor leg. Der havde det laget sig istapper og hvælvinger, hvor vi legte hus, og laa og indbildte os, at vi havde det godt og varmt; der var det frosset bulket is og underlige figurer i smaastrykene, med revner i, som vi saa det sorte, hemmelighedsfulde vand igjennem, dybt nede, og hørte det mumle og fortælle, naar vi la øret nedtil.
Nordahl Rolfsens lesebok 1909 (1907-rettskrivning):
Det var midtvinters og knakende koldt. Himmelen var staalblaa og dirret av sol; den frosne sne tindret hvit med skarpe blaalige skygger efter skigarder og busker, spurvene sat langs alle møner og i flokker paa laavebroene som store graabrune nøster av løs uldtraad, og alle mennesker var snøgge i gangen og rimfrosne efter aandedrættet. Og bortved Prestegaards-bækken hadde vi i disse dage drevet vor lek. Der hadde det laget sig is-tapper og hvælvinger, hvor vi lekte hus og laa og indbildte os at vi hadde det godt og varmt; der var det frosset bulket is og underlige figurer i smaastrykene, med revner i, som vi saa det sorte hemmelighetsfulde vand igjennem, dypt nede, og hørte det mumle og fortælle naar vi la øret nedtil.
Nordahl Rolfsens lesebok, Byutgave 1920 (1917-rettskrivning med «moderate former»):
Det var midtvinters og knakende koldt. Himmelen var stålblå og dirret av sol; den frosne sne tindret hvit med skarpe blålige skygger efter skigarder og busker, spurvene satt langs alle møner og i flokker på låvebruene som store gråbrune nøster av løs ulltråd, og alle mennesker var snøgge i gangen og rimfrosne efter åndedrettet. Og bortved prestegårdsbekken hadde vi i disse dager drevet vår lek. Der hadde det laget sig istapper og hvelvinger, hvor vi lekte hus og lå og innbilte oss at vi hadde det godt og varmt; der var det frosset bulket is og underlige figurer i småstrykene, med revner i, som vi så det sorte, hemmelighetsfulle vann igjennem, dypt nede, og hørte det mumle og fortelle når vi la øret nedtil.
Nordahl Rolfsens lesebok 1939 (1938-rettskrivning med «radikale» former):
Det var midtvinters og knakende kaldt. Himmelen var stålblå og dirra av sol; den frosne snøen tindra kvit med skarpe blålige skygger etter skigarder og busker, spurvene satt langs alle møner og i flokker på låvebruene som store, gråbrune nøster av laus ulltråd, og alle mennesker var snøgge i gangen og rimfrosne etter åndedrettet. Bortmed prestegardsbekken hadde vi drevet leiken vår disse dagene. Der hadde det laga seg is-tapper og hvelv, og vi leikte hus der og lå og bilte oss inn at vi hadde det godt og varmt; det hadde frosset bulket is og underlige figurer i småstryka, med revner i, som vi så det svarte, gåtefulle vannet igjennom, djupt nede, og hørte det mumla og fortalte når vi la øret nedtil.
Nordahl Rolfsens lesebok 1955 (1938-rettskrivning med «moderate» former):
Det var midtvinters og knakende kaldt. Himmelen var stålblå og dirret av sol; den frosne snøen tindret hvit med skarpe, blålige skygger etter skigarder og busker, spurvene satt langs alle møner og i flokker på låvebruene som store, gråbrune nøster av løs ulltråd, og alle mennesker var snøgge i gangen og rimfrosne etter åndedrettet. Bortved prestegårdsbekken hadde vi i disse dager drevet vår lek. Der hadde det laget seg is-tapper og hvelvinger, hvor vi lekte hus og lå og innbilte oss at vi hadde det godt og varmt; der hadde det frosset bulket is og underlige figurer i småstrykene, med revner i, som vi så det svarte, gåtefulle vann igjennom, dypt nede, og hørte det mumle og fortelle når vi la øret nedtil.
Del denne siden
