Hvordan skal navna skrives?

Som hovedregel skal en ta utgangspunkt i det tradisjonelle lokale talemålet, men skrivemåten skal tilpasses gjeldende rettskriving. De fleste stedsnavn inneholder vanlige ord selv om uttalen varierer, og det er et viktig formål med stedsnavnloven at skrivemåten av navna ikke skal overskygge meningsinnholdet. Dette er bakgrunnen for at en ikke ønsker for mange dialektnære former i stedsnavn, særlig i de tilfellene der det dreier seg om allment kjente ord og navneledd som fins i ordbøkene.

• Skrivemåten av eksisterende stedsnavn
• Skrivemåten av utenlandske navn og personnavn i adressenavn
• Bestemt eller ubestemt form?
• Ett eller flere ord?
• Stor eller liten forbokstav?
• Sammensetningsmåte
• Bruk av apostrof
• Aksenttegn

Skrivemåten av eksisterende stedsnavn

Skrivemåten av navnet i primærfunksjonen skal være retningsgivende for skrivemåten av navnet i andre funksjoner. Det vil si at dersom et nytt navn inneholder et annet stedsnavn som er fastsatt med en viss skrivemåte, skal denne skrivemåten brukes. Hvis et gårds- og bruksnavn offisielt skrives Bruvoll, må en skrive Bruvollvegen. Det kan være at familien som bor på gården har slektsnavnet Brovold, men denne skrivemåten er ikke i samsvar med reglene i stedsnavnloven. Her må en altså skille mellom stedsnavnet og etternavnet.

Noen ganger kan det være tvil om hvilken skrivemåte som gjelder for et eksisterende stedsnavn. Som kjent skal vedtatte skrivemåter av stedsnavn (medregna adressenavn) innmeldes i SSR (Sentralt stedsnavnregister). Et problem med dette registeret er at det ikke bare inneholder vedtatte navn, men også såkalte «godkjente» navneformer, altså skrivemåter som har vært i offentlig bruk før stedsnavnloven tok til å gjelde 1. juli 1990. Når det ikke er reist navnesak og gjort vedtak på skrivemåten av et navn, er det vanlig at ett og samme navn ligger inne med flere godkjente skrivemåter. I slike tilfeller bør man velge den skrivemåten som står på den såkalte «navneenhetsplassen» i SSR når navnet skal brukes på kart, skilt eller i adresser, også når et navn skal være forledd i en ny sammensetning.

Når det er tvil eller uenighet om skrivemåten av et eksisterende navn som skal tas i bruk som del av et nytt navn, for eksempel i et adressenavn, bør det reises formell navnesak for navnet i primærfunksjonen før en gjør vedtak om skrivemåten av adressenavnet. For en stor del av navna vil det være Statens kartverk som er vedtaksorgan for navnet i primærfunksjonen.

Skrivemåten av utenlandske navn og personnavn i adressenavn

Utenlandske navn og nyere personnavn trenger ikke følge gjeldende rettskriving. Personnavn skrives som hovedregel slik som vedkommende selv skrev navnet. Ved oppkalling etter historiske personer følger en Språkrådets liste over historiske navn.

Bestemt eller ubestemt form?

Når et personnavn i genitiv er brukt som forledd i et adressenavn, kan etterleddet skrives i ubestemt form: Karl Johans gate. Ellers bør en som hovedregel velge samskriving og bestemt form av sisteleddet i samsvar med vanlig norsk navnelaging: Gamleveien, Grünerløkka, Valebjørgsbryggja, Myrsletta, Vøyenalleen.

Ett eller flere ord?

De fleste norske stedsnavn både skrives og uttales i ett ord. Blant gatenavna er det imidlertid en viss tradisjon for særskriving, altså at navnet skrives i to eller flere ord. Om et navn som består av flere ledd, skal skrives i ett eller flere ord, henger delvis sammen med om navnet har bestemt eller ubestemt form. Dersom førsteleddet står i genitiv og sisteleddet har ubestemt form, er det vanlig at navnet særskrives, f.eks. Håkons veg og Ivar Aasens gate. Det er imidlertid ikke noe i veien for at disse navna kan skrives i bestemt form, altså Håkonsvegen og Ivar Aasen-gata.

I institusjonsnavn er særskriving og ubestemt form blitt det mest vanlige, for eksempel Odda vidaregåande skule, Kvaløysletta sykehjem. Omskriving med preposisjonsuttrykk og løs sammensetning er også mye brukt, for eksempel Universitetet i Bergen.

I de fleste tilfellene vil det likevel være mest riktig å skrive navnet i ett ord og i bestemt form i samsvar med vanlig norsk rettskriving og navnelaging: Dalsskogen (ikke Dal skog) og Nærøybrua (ikke Nærøy bru).

Stor eller liten forbokstav?

Egennavn, og dermed også stedsnavn, skal alltid skrives med stor forbokstav. Ved løse sammensetninger skal bare det første ordet ha stor bokstav når resten av navnet er et fellesnavn i ubestemt form: Øraker allé, Nedre gate.

Bodøsjøen Park, Kapellanens Hage og Bjørnebekk Allé er eksempler på navn som private utbyggere har markedsført boligprosjekter med. Disse navna bryter med vanlig rettskriving ettersom etterleddet har stor bokstav uten at det er et egennavn. I slike tilfeller tilrår stedsnavntjenesten alltid at en bruker liten bokstav i etterleddet. Dersom det er aktuelt å ta i bruk disse navna som offisielle adressenavn, bør en dessuten vurdere samskriving og bestemt form: Bodøsjøparken, Kapellanhagen, Bjørnebekkalleen.

Sammensetningsmåte

Når ord i bestemt form inngår som forledd i andre navn, mister de endelsen eller får en sammensetningsfuge. Av navnene Vika, Tangen, Dalen og Fjellet får vi dermed sammensetningene Vik(s)vegen, Tangevegen, Dalsveien og Fjellvegen. Noen ord, såkalte jamvektsord, får endinger som -ån/-an (Bråtån/Bråtan), -ua (Gutua). I sammensetninger beholder disse endingsvokalen, altså Bråtåvegen/Bråtavegen, Gutulia.

Det er likevel slik at endelsen i bestemt form i noen tilfeller oppleves så fast at den ikke endres når et nytt navneledd blir lagt til. Dermed oppstår former som Sandvikavegen og Tangenvegen istedenfor Sandvik(s)vegen og Tangevegen. Denne typen ord- og navnelaging synes å bre seg, særlig i bynære strøk. Mer uvanlige navn, som for eksempel elvenavna Etna, Regla og Åfeta i Etnedal, følger også et tradisjonelt ordlagingssystem. Eksisterende navn som kommunenavnet Etnedal (laga til Etna), Reglebekken (laga til Regla) og Åfetstølen/Åfetosen/Åfetfossen (laga til Åfeta), viser at a-endinga sløyfes når disse elvenavna inngår som forledd i en sammensetning. Som adressenavn på -vegen, bør navna derfor skrives Etnevegen, Reglevegen og Åfetvegen (ikke Etnavegen, Reglavegen og Åfetavegen). Dersom en er usikker på sammensetningsmåten, bør en forhøre seg om det fins andre sammensetninger med samme navn som kan brukes som mønster.

Hvis en lokalt finner seg bedre til rette med former som Sandvikavegen og Tangenvegen istedenfor Sandvik(s)vegen og Tangevegen, kan de ikke forbys. Dette har å gjøre med at Sandvika og Tangen nærmest føles ubøyelige, altså at det gamle ordlagingssystemet ikke fungerer lenger. På den andre sida vil stedsnavntjenesten sterkt rå til at også adressenavn lengst mulig får ei skriftform som avspeiler nedarva uttale og lokal navnetradisjon og navnelaging. Adressenavna er jo de som blir brukt mest, og som det derfor bør være viktig å føre videre på et lokalspråklig grunnlag.

Bruk av apostrof

Genitivsform kan brukes når forleddet er et personnavn. Dersom personnavnet slutter på s, x eller z, brukes ikke genitivs-s, men apostrof. En skriver for eksempel Sigurds vei, men Elias Blix’ gate og Herman Foss’ gate.

Aksenttegn

I ord som allé og chaussé, brukes aksenttegnet i ubestemt form, men ikke i bestemt form: Madserud allé, men Harbitzalleen.

Sist oppdatert: 30. mars 2015